Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

Jan-Erik Østlie (foto)

Horten, en grå fredag i oktober: Cato Uhlmann, hundreogåttiniogenhalv på strømpelesten, folder seg inn i sin Volvo stasjonsvogn. Såpass størrelse på bilen må det være, mener han, selv om modellen er noe herk å parkere på en trang plass.

Ikke det at det til vanlig yrer av liv i vestfoldbyen. Cato bemerker at Horten er som en kirkegård etter arbeidsdagens slutt, og synes det er helt greit sånn.

Han liker de mange husklyngene, stort sett gamle arbeiderboliger, tett på det åpne havet. Han liker Karljohansvern, festningsområdet som tidligere huset en marinebase og et skipsverft.

Han liker at regnbyger ofte passerer og tømmer sitt innhold over nabobyene, at rådyrene flokker seg i sentrumsskogen og at han kan sende den litt for eventyrlystne yngstedatteren ut døra hjemme og vite at naboene får med seg hvor hun går.

I Horten er det oversiktlig. I Horten er det godt nok. Nettopp derfor misliker han det mer moderne slagordet malt på en murvegg i sentrum, tett på et portrett av by-yndlingen Rolv Wesenlund.

«Hortenlove» står det der. Det blir for mye for sindige Cato.

Sint på bryggemannen

Han er bryggemann og stolt av yrkets tradisjoner fra Norges mange fergeleier. Selv tilbringer han arbeidsdagene på kaia i Horten hvor ferga går til Moss i snitt hvert 17. minutt.

Arbeidsoppgavene kan være å bunkre diesel på båten og losse gods om bord, men først og fremst skal Cato og kollegaene organisere trafikken på kaia. Han skal «dytte mest mulig bil inn på hver avgang».

Det kan innebære å gå et par mil i løpet av en arbeidsdag, eller å sykle som en gal mot enden av plassen for å vekke en lastebilsjåfør som har sovnet i køen.

Det kan også innebære trøbbel med sinte trafikanter. Cato er blitt truet av en gjeng motorsyklister fra Outlaws og fått en pistol mot tinningen. Sånn kan det gå når en bilist har mista ferga og retter sinnet sitt mot bryggemannen.

Cato har måttet lære seg å svelge kameler.

– Det er ingen vits i å prøve å få den andre til å forstå ditt perspektiv. Legg yrkesstoltheten til side, rest your case. Det er bedre å avslutte en konflikt enn å vinne den.

– Er det ikke litt fristende å sette skapet på plass en gang iblant?

Cato smiler. Han forteller om den gangen en passasjer fløy på en kollega, og Cato opplyste den store og kraftige ypperen om at «å legge deg i bakken er like vanskelig som å velte en tomflaske».

– Og så endte det med at jeg måte bevise det, da! Men det var et engangstilfelle, altså.

Da bestefar ble syk

Kaia ligger i blikkavstand fra Catos hjem oppe i Horten sentrum. Han peker ut huset, en enebolig bygd på 30-tallet, lyseblått og i to etasjer.

I første etasje bor han sammen med kona Cathrine, Frida på seks år og tenåringsdatteren Tilde fra et tidligere forhold.

I andre etasje bor bestemoren Bjørg, 87 år og fremdeles «i full fart». Bestefaren Georg døde i 2015 – et tøft år for Cato. Han gikk gjennom et samlivsbrudd da bestefaren ble syk, og flyttet inn i den lyseblå eneboligen for å hjelpe til.

Siden er han blitt boende der.

Denne dagen er huset fylt med kone, svigerinne og barn med høstforkjølelser, så Cato kjører oss ned til en kafé for å prate.

Vokste ikke opp hos foreldrene

Traktern kaffebar er traust innredet med møbler fra åtti- og nittitallet. I disken ligger smørbrødene pakket i plast, og Cato spør om et krus svart kaffe – det er lenge siden han har gitt opp å forstå menyen med cortado og latte.

41-åringen synker ned i en sofa og forteller om en oppvekst ikke alle ville kalt enkel. Han velger ordene med omhu – ingenting haster.

Helst avslutter han hver setning med et humoristisk piskeslag, og bemerker at familienavnet kommer fra den østtyske landsbyen Uhlmannsdorf, «der det akkurat er plass til å snu en bobil».

Oldefaren trakk fra Tyskland til Danmark, mens bestefaren flyttet til Trøndelag og traff Bjørg. Her kom Catos pappa til verden, og familien flyttet til Østlandet og etter hvert Horten.

Catos pappa fikk seg kone og to sønner, Tom og Cato.

Cato forteller at moren hans hadde utfordringer med helsa, og faren flyttet til Oslo hvor han brukte all tid på å etablere og drive rammeverkstedet Mester Rammer.

Derfor vokste Cato og broren opp hos besteforeldrene, i eneboligen i Horten sentrum.

– Hvordan vil du beskrive oppveksten?

– Fantastisk.

Cato svarer raskt og med selvfølgelighet. Han bærer ikke nag til moren, som ikke hadde kapasitet til å ta seg av sønnene. Og han er stolt av farens arbeid med egen business.

– Jeg fikk den støtten jeg trengte.

SKOGSTURER: Karljohansvern i Horten har solide trær. Midt i skogen ligger også en skog. Cato bruker den ofte til rekreasjon.

Jan-Erik Østlie

Bare bestefar fikk trøste

Cato beskriver bestemor Bjørg som sjefen i heimen, omsorgsfull og bestemt. Likevel er det bestefaren han snakker mest om, anleggsmannen med flere tiår bak seg i Statens vegvesen.

Georg var en mann av få og små ord, men myndig.

– En man automatisk fikk respekt for, sier Cato.

Han forteller om den gangen han spilte litt for høyt på brorens stereoanlegg, og bestefaren kom hjem med Donald-røyk ut av ørene.

– Sindige mennesker skal man passe seg for. Greier man å trigge dem, blir det månelyst!

Cato sier det i en kjærlig tone.

– Bestefar var trygg og forutsigbar, jeg var aldri i tvil om hva han forventet av meg. Og så var han alltid tilgjengelig. Selv om han sto på toppen av en stige og reparerte noe, slapp han det han hadde i hendene hvis jeg spurte om hjelp. Det var aldri noe «jeg skal bare», som jeg tar meg i å si til mine egne barn.

Kanskje var det derfor bestefaren var den eneste Cato lot seg trøste av som barn.

– Jeg var ikke noe særlig grei å ha med å gjøre – når jeg kom i sandkassa, dro de andre derfra. Og jeg kunne bli liggende og vræle midt i gata.

Slike scener er kjent for foreldre flest. Men Cato var ikke til å rikke.

– Bare hvis bestefar kom. Da var alt greit.

Sov en til to timer per natt

Skolen gikk ok, både faglig og sosialt. Han forteller at han aldri var en del av den kuleste gjengen, men hadde noen få, gode venner som fant på mye «harraball».

Han drev med kampsport, og valgte idrettslinja på videregående. Alt gikk fint, til han sluttet å sove.

– Jeg sov kanskje en til to timer per natt. Og når du ikke sover, skjer det noe rart med hjernen.

Han hadde øyeblikk hvor han satt i klasserommet og ikke forsto hva læreren sa – det var som om hun snakket et fremmed språk. Det danset røde flekker foran øynene hans, og lunta ble kort.

– Jeg banka heldigvis ikke opp noen. Men utdanninga røyk.

– Vet du hvorfor du fikk disse søvnproblemene?

– Nei, sier Cato, og smiler:

– Men jeg vet hva som løste dem!

På den tida hadde han stiftet en Capoeira-klubb i Horten. Capoeira har røtter i Brasil og utøves til rytmisk musikk, i en blanding av kamp og dans. Sporten har også et stort miljø i Portugal, og det var dette Cato oppsøkte da lite annet funket i livet.

Han flyttet til Lisboa med kjæresten, og brukte all tid på å trene og utvikle seg i sporten.

– Og vet du hva? I Lisboa sov jeg fra første natt.

– Var det så enkelt?

– Løsningen for meg var i hvert fall en total miljøforandring.

Femte generasjon arbeidsmand

Han ble der i trekvart år, før det bar hjem til Horten. Han måtte jo tjene penger, og ruslet ned på kaia og spurte etter sommerjobb. Det fikk han.

Nå er han bryggemann på 22. året, og har vært medlem i Arbeidsmandsforbundet like lenge. Med det hekter han seg på en lang tradisjon fra farssida i familien.

Cato er nemlig femte generasjons arbeidsmand.

Faren Georg var i Vegvesenet før han startet opp rammeverksted. Bestefar Georg – ja, de hadde samme navn – var som nevnt også i Vegvesenet, mens hans svigerfar Otto, Catos oldefar, jobbet som anleggsarbeider på Nordlandsbanen.

Til slutt er det tippoldefar Johan Cornelius. Han jobbet i gruva i Sulitjelma i Nordland, hvor en gruppe arbeidere i 1907 gjorde opprør mot gruveeierne. Opprøret er dramatisert i filmen «Sulis 1907», som Cato har sett.

Først og fremst er han stolt over å være en del av en tradisjon hvor folk kjemper for hverandres ve og vel.

– Det å være organisert, har stått sterkt opp gjennom. For meg er det ikke bare en selvfølge, men noe stort å være en del av det fellesskapet. For meg gjenspeiler det egentlig bestefar.

– På hvilken måte?

– Han slapp alltid det han hadde i hendene for å hjelpe meg. Det er litt i samme ånd som å være organisert og tillitsvalgt: Man hjelper hverandre og setter fellesskapet framfor seg selv.

– Lettere å tale fra grasrota

Selv har Cato hatt mange verv – han har vært alt fra hovedtillitsvalgt for kollegaene på jobb til lokal ungdomsleder i Arbeidsmandsforbundet og nå medlem i forbundsstyret.

En gang var han sekretær i den lokale avdelinga i forbundet. Med det snuste han på noe «litt overordna», som han kaller det.

Da trådte bryggemannen raskt tilbake.

– Det er nok typisk for meg og mitt liv ikke å ville klatre på rangstigen.

– Hvorfor ikke?

– Det er bare som om jeg har innfunnet meg med min plass.

Han tenker seg litt om.

– Det at du står nederst på stigen, behøver ikke å bety at du ikke kommer noen vei. Det er rom for å påvirke der nedenfra også – egentlig er det lettere å tale fra grasrota. Står du på toppen, kan du fjernes. Dessuten tenker jeg at det er lett å komme på et nivå hvor bakkekontakten glipper.

– Det er ikke bare i søken etter trygghet at du sier dette, da?

– Nei, det er nok mer at jeg vet hvor jeg kommer fra.

En pils og en godstol

Cato Uhlmann trives på kaia, med gode kollegaer og en arbeidsturnus med fri annenhver uke.

– Hva gjør du den uka du ikke er på jobb?

Cato ler.

– Det høres ut som et spørsmål kona kunne stilt meg!

Svaret kan være at han tar med kameraet sitt ut og tar bilder på Karljohansvern, eller jogger en tur i byskogen. I ferier oppsøker han gjerne en oktoberfest i Tyskland med en kompis i bobilen.

Han og kona skal også på ferie sammen, men har liksom aldri kommet i mål med planlegginga.

– For meg er det ikke noen hast med noen ting. Kona vil nok beskrive meg som en tålmodig sjel.

– Som egentlig ikke ønsker noe særlig mer av livet?

– Nettopp. Jeg har det jeg skal ha, og ser ikke noe behov for noe mer enn det. Gi meg en pils og en godstol, så har jeg det bra. Der har du meg.