Jonas Bals

Selv om det gjerne er håndverkerne som får æren av å bli omtalt som fagbevegelsens første pionerer, og som kan skryte på seg de eldste fanene og fagforeningene, begynner den norske arbeiderreisningen nemlig et annet sted: i gruvene.

En for alle og alle for en

I 1771 sendte gruvearbeiderne i Kongsberg tre representanter til kongemakta i København. Med seg hadde de et klagebrev, underskrevet «Een for alle og alle for een». Formuleringen var ikke tilfeldig valgt. Under en aksjon ved Røros kobberverk 100 år tidligere hadde arbeiderne lovet hverandre «å stå og gå som én mann», og siden dukket liknende uttrykk opp i en lang rekke arbeideraksjoner og -opprør.

Å skrive klagebrev til kongen kan høres uskyldig ut, men selv det var forbundet med stor fare i et arbeidsliv der arbeiderne verken fikk organisere seg eller streike. Da gruvearbeideren Lars Petersen Storhoff reiste til København for å høre hva som hadde skjedd med det første klagebrevet fra Kongsberg, ble han for eksempel anholdt og tvangsvervet som soldat. Deretter ble han sendt til en av de dansk-norske koloniene i Vestindia, en reise han trolig ikke overlevde.

Da gruvearbeiderne ved Kongsberg klagde på ny noen år seinere, endte det i åpent opprør. Michel Gulbrandsen ble bortvist fra Kongsberg for resten av livet og dømt til ett års slavearbeid i jern på Akershus festning, mens Berthe Maria Willachsen måtte sone to måneder på Christiania tukt- og manufakturhus. Men opprøret førte også til resultater; lønningene ble justert opp, og gruveselskapet kom arbeiderne i møte på flere punkter i tida som fulgte.

Fått med deg denne? Streik er ein av grunnane til at Norge er verdas beste land å bu i, meiner forfattar

Da Marcus og Josephine Thrane begynte å organisere arbeiderforeninger i 1848, oppsto det raskt en forening på Kongsberg med over 400 medlemmer, og myndighetene ble så redde at de anså det nødvendig å demontere våpnene som lå lagret i nærheten av gruvene. Etter et par hektiske år med organisering, der arbeiderforeningene vokste til å omfatte 30.000 småkårsfolk, ble denne tidlige arbeiderbevegelsen knust med makt. Lederne ble fengslet og foreningene oppløst, og mange utvandret som politiske flyktninger til USA.

Lapplands helvete

Så seint som ut på 1900-tallet var det nær sagt umulig å organisere de som jobba i gruvene, til tross for at gruveselskapene hadde blitt noen av Norges største arbeidsgivere. I 1907 hadde for eksempel gruvedriften i Sulitjelma i Nordland blitt ett av Norges to største industriforetak, bare overgått av Borregaard i Østfold. De omkring 1.800 arbeiderne der var finner, svensker, kvener, samer, tyskere og nordmenn, og bodde i små gruvesamfunn rundt de største malmforekomstene.

Arbeiderne opplevde raskt at «bedriftslederne hadde helt andre oppfatninger om menneskeverdet enn det arbeiderne hadde», skriver Viktor Evjen i sin bok «Opprøret på Langvannsisen». Et tydelig tegn på dette var ledelsens holdning til fagforeninger. Da arbeiderbevegelsen begynte å sende agitatorer som Hans Berntsen, Kata Dahlstrøm og Helene Ugland til Sulitjelma, opplevde de å bli regelrett jaget fra stedet. Berntsen, som selv var gruvearbeider, fikk beskjed fra verkets menn om at «her tåltes ingen sosialister». Før han forlot stedet, sørget han likevel for å komme seg inn på felleskjøkkenet, der han fikk plassert sosialistiske skrifter i arbeidernes matpakker.

Den svenske agitatoren Kata Dahlstrøm døpte gruvesamfunnene for «Lapplands helvede». Martin Tranmæl kalte dem på sin side «et lite zardømme, hvor kapitalistene hersket uindskrænket». Merkelappene var på ingen måte ufortjent. Arbeiderne bodde trangt, ofte 16 mann på ett rom, og de som hadde familieleiligheter, var forpliktet til å ta inn løskarer. Alt friluftsliv og all jakt var forbeholdt funksjonærene, og arbeidere som brøt bestemmelsen, fikk sparken. Alle ordre skulle følges uten innsigelser, og akkordarbeidet ble ofte tildelt gjennom månedlige «auksjoner», der arbeiderne kunne falby hverandre på pris.

Fattigdommen og trangboddheten fikk konsekvenser også for barna. I en medisinalrapport fra gruvesamfunnet rundt 1900 het det: «Det har været aldeles paafaldende alle de barnekister som i vinterens løp er kjørt paa kirkegaarden heroppe». I de trangbodde brakkene florerte det av sykdommer, som særlig rammet ungene hardt, og den lokale gravlunden ble kalt «barnas kirkegård.» I løpet av de 27 årene gravstedet var i bruk, ble 277 barn under ti år gravlagt der, i tillegg til 61 dødfødte spedbarn.

Mye lest: Kranfører Rafal: – Bemanningsbyrået har ødelagt livet mitt

Streiken mot slavemerket

På tampen av 1906 besluttet gruveledelsen å innføre et nytt kontrollsystem, der alle arbeiderne måtte bære et nummerert merke om halsen. Blyloddet, som raskt ble døpt «slavemerket» og «Sulitjelma-medaljen», ble først forsøkt innført i Charlotta-gruva. Der visste nemlig ledelsen at flertallet var familiefedre med store barneflokker å forsørge. Allikevel gikk det ikke helt som planlagt. Da arbeiderne møtte til skiftet, erklærte de: «Vi er da ikke slaver!», og veltet kassa med merkene i.

Ifølge Hagbart Hansen, som allerede året etter skildret hendelsene som fulgte, ble slavemerket tatt imot av en arbeider ved gruva i Hanken. Men da han tok det med hjem og viste det fram «til sin bedre halvdel», reagerte hun spontant: «Hvis han ville fortsette samlivet med henne, måtte han straks levere skiltet tilbake. Det blei også gjort.»

Den påfølgende natta ble det gjort innbrudd i gruva, og alle merkene ble fjernet. Da ledelsen forsøkte på ny, ble det «gjennom underjordiske kanaler» gitt beskjed til alle arbeiderne om å møtes for «å legge planer om stiftelse av en fagorganisasjon i Sulitjelma». 

Ledelsen svarte på ordrenekten med å si opp 200 mann, de fleste av dem familiefedre. Tanken var at det skulle skremme arbeiderne til lydighet, men resultatet ble det motsatte: Opprøret spredte seg fra gruve til gruve, og 13. januar møttes arbeiderne som planlagt ute på Langvassisen ved Sandnes. Hagbart Hansen skrev i 1908:

«Da direktør Holmsen våknet søndags formiddag denne dagen og tittet ut gjennom vinduet, fikk han litt av et sjokk. Fra alle kanter så han flokker av arbeidere som stimlet sammen til møte ute på isen. Da gikk det visst opp for han at nå måtte «fanden være løs!».»

Ute på isen, i vintermørket, samlet 1.300 menn, kvinner og barn seg, etter å ha vadet ned gjennom den meterhøye snøen fra fjellsidene omkring. En svensk arbeider ropte at «den som brøt samholdet, skulle druknes i en kjele med smeltende bly». Kort tid etter fikk Norsk Arbeidsmandsforbund et telegram med forespørsel om å sende opp 1.500 medlemsbøker. Etter å ha trykket et nytt opplag kunne forbundet igjen sende ut Hans Berntsen. Han bisto med etableringen av 13 fagforeninger, en for hver gruve, og et stedlig styre som skulle samle representanter for alle gruvene. Noe av det første den nye fagforeningen gjorde, var å sende et krav til herredsstyret om et bedre skoletilbud for barna.

Debatt: «Vi trenger en bred debatt om pengebruken i Rødt»

Gjennombrudd i Nord

For den lokale arbeiderbevegelsen markerte streiken et viktig gjennombrudd. Ifølge historiker Steinar Aas bidro gruvearbeidernes kamp til at arbeidsgivernes «faderlige omsorgsholdning» måtte vike, til fordel for fagorganisering, tariffavtaler og arbeidskamper. Frøet som ble sådd av mannfolkene inne i fjellet, spredte seg «til andre stader og andre bransjar, til nytte for arbeidarklassen i heile regionen», inkludert kvinnedominerte bransjer som hermetikkindustrien. 48 nye fagforeninger ble etablert i Nord-Norge de to påfølgende årene, 28 av dem i Nordland. Opprøret mot «slavemerket» spredte seg også til andre steder. Både ved Rjukan, Kirkenes, Salangen og Løkken brøt det ut arbeidskamper og streiker mot kontrollsystemene.

Våren 1908 startet den lokale samorganisasjonen også en egen butikk, Sulitjelma Kooperative Selskap. Den måtte etableres fire mil unna gruvesenteret, fordi gruveselskapet ikke ville gi dem byggetomt. Kooperativet var viktig for å bryte gruveselskapets monopol, der deler av lønna måtte tas ut som varer i butikken. Kooperativet kom seinere til å spille en viktig rolle under storlockouten i 1931, da 60.000 arbeidere ble stengt ute av arbeidsgiverne – deriblant gruvearbeiderne. 

Storlockouten ble Norgeshistoriens største styrkeprøve mellom arbeid og kapital. Den var tenkt som en lynkrig fra arbeidsgivernes side, ettersom de visste at streikekassene var tomme etter et langt tiår med faglig forsvarskamp. I stedet ble den en langtrukken stillingskrig, og endte opp som enda et mislykket forsøk på å sulte ut arbeiderne. Ved hjelp av kooperativet, og med økonomisk støtte fra dansk og svensk LO, holdt gruvearbeiderne ut i fem lange måneder. Fire år seinere ble Hovedavtalen inngått, og Arbeiderpartiet overtok styringen av Norge.

Alenemamma Linn (32): – Jeg har aldri følt meg dårligere enn da jeg endte på sosialen

Aldri tryglet vi om fred

Da Norsk Arbeidsmandsforbund avholdt sitt jubileumslandsmøte høsten 1935, kunne de for første gang i forbundets 40 år lange historie invitere en representant for den norske regjering til landsmøtets høytidelige åpning. Statsminister Johan Nygaardsvold, som selv hadde vært medlem av forbundet, satt på første rad da dikteren Arne Paasche Aasens prolog ble lest høyt. Noen av linjene lød sånn:

Striden sto i alle trakter. Aldri tryglet vi om fred.

Alle borgerstatens makter mønstret for å slå oss ned. […]

La oss bygge sterke borge, sette kraft og samhold til

La oss engang vinne Norge, det er det vi skal og vil.