Rune Blix Hagen

Ved det islagte Langvannet i Sulis søndag 13. januar 1907 ble 10 lokale fagforeninger i Norsk Arbeidsmandsforbund etablert under høyst dramatiske begivenheter.

Begivenhetene er handlingshøydepunktet i Gaups kommende spillefilm «Sulis 1907».

Det er nå femti år siden boka «Klassekamp under nordlysflammer» kom ut, med undertittelen «Nordnorske arbeidere i kamp 1889–1918. En dokumentarisk beretning» skrevet av den fremste kjenner av nordnorsk arbeiderbevegelse, Dag Skogheim (1928-2015).

Flere kapitler i boka handler om arbeidernes kamp for organisasjonsrett og verdige arbeidsvilkår i Sulitjelma, ofte omtalt som «Lapplands Helvete» på begynnelsen av forrige århundre.

I påvente av premieren på Nils Gaups storfilm «Sulis 1907» i begynnelsen av oktober i år, har denne bokutgivelsen krav på ny aktualitet og nylesning.

«Send 1200 medlemsbøker»

13. januar 1907 kom nærmere 1000 gruvearbeidere fra gruvene oppe i de bratte fjellene og ned til Langvannet hvor de samlet seg til et massemøte.

I boka til Dag Skogheim heter det «I bitende kulde og snø, med himmelen som tak og fjellene til vegger ble spørsmålet om arbeiderne i Sulitjelma for fremtiden skulle la seg behandle som hunder. Svaret var gitt». Det ble umiddelbart stiftet fagforeninger ved alle gruvene i industrisamfunnet.

«Send 1200 medlemsbøker» var det første telegrammet som gikk til Arbeidsmandsforbundet i Kristiania.

Etter en innledning om forholdene ved gruvene i anlegg- og industrisamfunnet Sulitjelma med søkelys på massemøtet på isen i 1907, forsetter Skogheim med å gjengi aviskommentarer til begivenhetene. Eksempelvis skrev Nordlys i Tromsø 30. januar 1907:

«Den nylig ved Sulitjelma Gruber opstaaede Konflikt endt med fuldstendig seier for Arbeiderne. Fagforeningen teller nu 1600–1700 medlemmer» og konkluderer med at «Det knaker i Samfunnets Fuger og Band. Lad falde hvad ei holder stand».

Slavemerket

Tiden var altså overmoden for fagorganisasjonens gjennombrudd i Sulitjelma. Det som virkelig utløste opprøret og samlingen på isen var det såkalte slavemerket.

Helt i begynnelsen av 1907 hadde den svenske verkstedsledelsen ved Sulitjelma Aktiebolag bestemt at gruvearbeiderne skulle hente og ta på seg ei støpt kopperplate med innrisset nummer når de kom på arbeid. Nyvinningen med slike kontrollerende koppermerker satte sinnene i kok, og merkene ble hurtig stemplet som slavemerker.

Flere hundre arbeidere som nektet å bære nummerplatene ble øyeblikkelig sagt opp. Slavemerkene og oppsigelsen av arbeidere førte til opprør. Budstikken gikk til alle gruvene og arbeiderne med beskjed om å møte til avtalt tid og sted søndag 13. januar. 

Det var stort sett unge voksne menn som arbeidet i de mange gruvene. Om lag 70 prosent av de vel 1150 menneskene som bodde i Sulitjelma rundt år 1900 var menn, og flertallet av disse var under 30 år. Bedriften gikk godt og hadde stort overskudd de første tiårene av 1900-tallet.

I 1910 hadde befolkningstallet i industrisamfunnet økt til nærmere 2800 som gir et godt uttrykk for den ekspanderende utviklingen med gruvedrift og malmeksport. Selv om arbeidsstokken primært besto av unge menn, finner vi også enkelte kvinner blant de fagorganiserte. Såkalte skeidersker, de som vasket malm, deltok i klassekampen og var med i de første fagforeningene.

I juni 1907 hadde antall fagforeninger økt til 14 og oppslutningen blant arbeiderne var bortimot 100 prosent. Arbeidernes krav var først og fremst organisasjonsrett, avskaffelse av slavemerket, 8-timers arbeidsdag, reelle lønnsforhandlinger, bedre boligforhold og opprettelse av husleiekontrakter.

For første gang i Sulitjelma ble 1. mai feiret i 1907 med om lag 1600 mennesker i toget. Arbeiderpartiets Martin Tranmæl holdt tale for dagen.

Les mer om arbeidskonflikten her: «Slavemerket» som reiste arbeiderkampen på Norges nest største arbeidsplass

Vandringer på Nordkalotten

Dag Skogheim forestiller seg et gruve- og anleggsproletariat av menn og kvinner på vandring over hele Nordkalotten fra slutten av 1800-tallet til et stykke ut i 1920-årene.

Det er svensker, finlendere, nordmenn, kvener, samer samt enkelte tyskere og russere som sammen drar i gang de første fagforeningene ikke bare i Sulitjelma, men også i Narvik, Kiruna, Dunderlandsdalen, Birtavarre, Sør-Varanger, Svalbard og ved andre mindre gruvesamfunn spredt over hele Nordkalotten.

Flere av disse stedene har fått sine kapitler i «Klassekamp under nordlysflammer». Denne storstilte vandringen over landsdelen og på tvers av landegrenser setter sitt preg på arbeiderbevegelsen og dens idégrunnlag.

Resultatet ser Skogheim i bevegelsens radikale sosialistiske og syndikalistiske utviklingstrekk, kombinert med sterke antimilitaristiske strømninger. Utover den historiske dokumentasjonen i «Klassekamp under nordlysflammer» fra 1973 fulgte Skogheim i 1980 opp med den dokumentariske romanen «Sulis», med hovedmotiver fra rallar- og anleggsmiljøet i nord. 

Nicolai Bod Helgesen / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Sterke kvinner

Sentralt i Skogheims forfatterskap står sterke og markante kvinneskikkelsen.

Fra Sulitjelma gjelder det i særlig grad de svenske agitatorene og organisasjonsforkjemperne Helene Ugland og Kata Dalström. Det var sistnevnte som tidlig på 1900-tallet betegnet Sulitjelma som Lapplands Helvete fordi hun ble nektet adgang til lokalsamfunnet av bolagets ledelse som ellers eide både hus og all grunn i store deler av området.

Hele Sulis, inkludert jernbaneforbindelsen til utskipningshavna ved Finneid, var privat, eid og kontrollert av bedriften. Derfor var det vanskelig for agitatorer å ta seg fram til gruvearbeiderne, Helene Ugland ble flere ganger pågrepet og bortvist.

Vi hører dessuten om kvinner som tok seg over fjellet for å nå fram til arbeidsfolk med organisasjonsbudskap.

I et intervju fra 7. juli i år med filmregissør Nils Gaup, gjort av journalist August Hansen fra NRK TV Nord-Norge, ble Gaup spurt om hvor aktuell tematikken i Sulis-filmen er i dag. Gaup ga følgende svar:

«Jeg synes den er veldig, veldig aktuell. Det er begynnelsen på den nordiske modellen som vi er så stolte av. Nå holder den på å forsvinne og råtne på rot. Det er fint å tenke på hvor den kom fra, hvorfor den ble skapt og hvor viktig den har vært for Norge, Sverige, Danmark og Finland».

Kloke ord som gir forventninger til kinopremieren på «Sulis 1907» fredag 6. oktober. Og den femti år gamle boka til Dag Skogheim «Klassekamp under nordlysflammer» framstår etter min mening som en glimrende appetittvekker til filmen.  

(Utover Dag Skogheims bok har jeg til denne kronikken anvendt Bjørg Evjens hovedoppgave i historie «Arbeiderkvinner i Sulis. Arbeid og livsvilkår i det tidlige og det etablerte industrisamfunnet. Ca. 1900 og ca. 1930», i fulltekst fra UiT Munin: https://munin.uit.no/handle/10037/1195)