MERETE HOLTAN GARTÈ (tekst)

merete.holtan.garte@lomedia.no

OLE PALMSTRØM (foto)

– Jeg er jævlig vrang, og ganske stri!

Kjell Borglund, avtroppende leder for avdeling 5 Innlandet i Arbeidsmandsforbundet, viser fram kontoret hjemme i huset på Toten, der han i flere titalls år har sittet og bannet for seg selv. Borglund klarer nemlig ikke å la være å si hva han mener. Og han er hissig. Det er lenge siden 66-åringen har sluttet å se debatter på TV, idiotene der sier så mye dumt og han får ikke satt dem på plass, rett som det er ender han isteden foran PC-en og skriver et leserinnlegg, rasende.

– Jeg skriver mens jeg er forbanna og frustrert. Så leser jeg gjennom og retter på de «grøvste» feilene, og trykker på «send» før jeg får angret. Mange sover på det de har skrevet, men det gjør ikke jeg - det første du skriver er best, det er det du egentlig mener. Så får jeg heller tåle litt kjeft.

Antydningen til et smil sees i Kjell Borglunds ansikt.

– Jo da, det hender at jeg er litt for høy og mørk. Det hender jeg bommer.

Någen i oppførsel

Han bommet grovt en dag på framhaldsskolen da han sammen med en kameratgjeng bestemte seg for å prøve noe nytt. På toget fra barndomshjemmet på Eina til skolen på Reinsvoll tok 16-åringene seg en real fest, sånn for eventyret skyld, og møtte opp på skolen en smule for oppstemt.

Det ble Någen i oppførsel på hele gjengen.

Siden har Kjell Borglund brukt overmotet mer formålstjenlig. Han har sittet i kommunestyret for Arbeiderpartiet i to fireårsperioder og brukt kjeft for å få dampen opp, han mener at demokratiet er seigt som sirup - «det skjer jo ingenting!» - og at mange valgte representanter tar altfor lett på oppgaven – «folk gjør jo ingenting!». Han har også hatt uttallige tillitsverv lokalt på Toten, og har vært dommer, svartkledd og med fløyte, både i fotball og håndball gjennom 20 år.

En gang havnet han på trykk i VG etter håndgemeng i en bedriftskamp.

– VG skrev at dommeren ble slått ned, men det var egentlig ikke helt riktig, sier Kjell, denne gangen greier han ikke å holde tilbake smilet:

– Jeg var jo kjappere enn ham, og kom meg unna.

• Følg Arbeidsmanden på Facebook.

Husker ingenting av talen

Dommergjerning, politikk, styreverv og fagforeningsarbeid har i alle år kommet på toppen av en vanlig jobb for Kjell Borglund. Det hele startet på Raufoss Ammunisjonsfabrikker.

– Jeg var drittlei av skolen og ville jobbe. Her fikk jeg både grunnutdanning på fabrikkens bedriftsskole og lønn fra første dag, sier Kjell.

Men han ble ikke på bedriftsskolen særlig lenge. En dag kom en gjeng fra Stålverket ved fabrikken og lurte på om noen var interessert i hoppe av og begynne som lærling i formerfaget. Jo da, det ville Kjell. Med på jobbskiftet fikk han medlemskap i det gamle Jern- og Metallforbundet.

– Den gangen var det tvangsorganisering, forteller Kjell, og legger ikke skjul på at han har sansen for sånt.

– Jeg har aldri forstått de som ikke er organisert. Folk burde få medlemskap og tariffavtale i dåpsgave.

På Stålverket ble Kjell raskt tillitsvalgt, og sto overfor sin første store prøve da verket i 1983 ble gjenstand for politisk bråk og ble vedtatt nedlagt.

– 5000 mennesker på Raufoss samlet seg i gatene – det er det største demonstrasjonstoget der noen sinne. Jeg debuterte som taler, men husker ingenting av det, jeg var så nervøs.

– Gjorde du lykke?

– Ha’kke peiling. Antakelig ikke. Det ble jo nedlagt.

VILLE REDDE ARBEIDSPLASSEN: Avisforside fra Oppland Arbeiderblad i 1983, da Stålverket på Raufoss ble gjenstand for politisk bråk og vedtatt nedlagt.

Merete Holtan Garté

Da Kjell ble avismann

Etter nedleggingsprosessen ble Kjell omplassert til såkalt kontrollør. Oppgaven hans var å gå rundt i lagerfrakk og kontrollere små dingser som skulle brukes i ammunisjon.

– Det var såkalt «idiot-ærbe'» som mange liker, men ikke jeg: Jeg sa opp uten egentlig å ha noe annet å gå til.

Et nytt og uventet arbeidseventyr sto for tur. Kjell startet en reklameavis sammen med en kameratgjeng, og fikk jobben med å selge annonser. Igjen ble han nervøs.

– Avisa var jo en katastrofe, det var jo bare tull det vi laga. Jeg grua meg til å gå ut og selge den. Jeg husker ikke mye fra den tida, bare at jeg kjøpte meg en stresskoffert og satt i bilen hele dagen for å samle mot til å gå ut og selge annonser.

Sammen med broren Per, som i dag jobber i Aftenposten, videreutviklet han annonsevisa til å bli Totningen, en konkurrent til tradisjonsrike Toten Blad. Den lokale banksjefen støttet brødrene, men bankens styre satte en stopper for avisjyplingen i frykt for at Toten Blad skulle gå inn.

– Det gikk rett i dass og ferdig med det eventyret. Eller skal jeg si helvetet, det var fryktelig mye arbeid!

Kjell viser fram en bunke eksemplarer av Totningen, med egen byline på alt fra kommentar på lederplass til reportasje på sporten.

– Avisa var ganske proff. Men det med deadline er ganske slitsomt.

I AVISBRANSJEN: Kjell Borglund ga ei tid ut lokalvisa Totningen sammen med broren Per.

Merete Holtan Garté

Satt ved begge ender av bordet

Utpå høsten samme år, det var 1987, fikk Kjell Borglund jobb i Toten Bygg og Anlegg som snekker, og meldte seg samtidig inn i Norsk Arbeidsmandsforbund. Han var ufaglært, men kjent med yrket gjennom faren, og det var i denne bransjen han skulle gjøre karriere. Kjell reiste rundt og gjorde småjobber for firmaet, og bygde etter hvert opp en egen serviceavdeling for formålet.

Så, i 2010, kom giganten Betonmast og kjøpte opp Toten Bygg og Anlegg, inkludert serviceavdelingen.

– De ville prøve å satse på denne, og utvikle den, men det viste seg at den passet dårlig inn i Betonmast-konseptet. Derfor kastet de kortene, ville kutte avdelinga og ga de ansatte tilbudet om å ta over, forteller Kjell, som ble sittende med et dilemma: Skulle han la serviceavdelingen dø, eller ta over hele greia? Det ble det siste. Sammen med fire andre ansatte kjøpte han ut Betonmast.

Det nye firmaet fikk navnet Byggservice Innlandet, Kjell reddet 45 arbeidsplasser og bygde opp et firma som i dag omsetter for 80-90 millioner kroner i året og har 55 ansatte, hvorav alle er organisert.

Samtidig ble Kjell bedriftseier.

– Jeg var styreleder og byggeleder i bedriften samtidig som jeg var avdelingsleder Arbeidsmandsforbundet – det var mange motstridende roller. Og jeg så at det koster å være bedriftseier. Som arbeidstaker er det fort gjort å se bare en side, men det er som i fotballen: Alle fotballsparkere burde være tvunget til å dømme en kamp, så de ser hvordan det er å sitte ved begge ender av bordet.

• Få vårt nyhetsbrev.

Klarte ikke å holde kjeft

Da Kjell gikk av som leder i avdeling 5 i midten av mars, hadde han sittet i posisjonen i 23 år. Selv mener han at ledervervet kom til ham nærmest ved en tilfeldighet, etter et landsmøte i Arbeidsmandsforbundet hvor han ble «lurt» til å stille som vara til forbundsstyret, hvorfra det gikk slag i slag.

– Jeg prater for mye! Det er min store svakhet, sier Kjell, og minnes et seminar i forbundet der de deltagende skulle lære seg å lytte og slippe andre til.

– Det var et såkalt «dialog»-prosjekt, som egentlig gikk ut på å holde kjeft – det var helt meningsløst. Vi måtte sitte der i lang tid, helt stille, og til slutt måtte jeg selvfølgelig jo si noe – hvis ingen tar ordet, blir det jo f.. meg aldri noen debatt! Der fikk jeg mye kjeft.

Det er sånn Kjell har pådratt seg verv på verv.

– Møter du opp en plass og kjefter og smeller litt, da er du dødsdømt, sier han, ikke uten stolthet, for han liker jo alle disse lederoppgavene. Han sier uten omsvøp at det meste går galt om han ikke tar ansvar for det selv, og er villig til å kjempe for å få både første og siste ord.

Hans aller første styremøte i avdeling 5 forløp omtrent slik:

– Jeg hadde satt opp en saksliste og var klar til å lede møtet, men fikk beskjed om at det var det distriktssekretæren som skulle. Jeg måtte kjempe for å få gjøre den jobben jeg hadde blitt valgt til å gjøre. Heldigvis er jeg såpass vrang at jeg til slutt fikk satt dagsorden.

KONTORET: I dette rommet, blant bøker og permer, tilbringes mye av Kjell Borglunds fritid.

Merete Holtan Garté

Tok tak i skolemobbing

Som avskjedsgave i avdeling 5 fikk Kjell blant annet et håndlaget horn og et bilde av ham selv som en syvende far i huset. Jo da, han medgir at han er kritisk til mye, men han er stolt av Arbeidsmandsforbundet.

– Vi har et rykte på oss som skikkelige, et forbund både LO og politikere lytter til. Og så tar vi vare på de svake yrkesgruppene, de som trenger mye hjelp, sier 66-åringen, som også har sittet i LO-kongressens kontrollkomité. Det ærefulle vervet går ut på å sørge for at alt går etter regelboka under kongressen, og det passer Kjell godt.

Også her går det en rød tråd via fotballdømming og helt ned til skoletida.

– Det var jo en del mobbing på skolen. Eller erting, som det het på den tida. Jeg stilte nok opp og tok tak i det, selv om det ikke var så populært at noen brydde seg.

«Det er jo ikke vår oppgave å si ifra om folk sier noe dumt der oppe på talerstolen»

Kona tok ansvaret hjemme

Under fotograferingen i Arbeidsmandens studio er Kjell Borglund synlig utilpass blant roser og lyseffekter, der han står i skjorte fra Dressmann og nekter å smile.

– ­Jeg er jo en alvorlig, ung mann, bemerker han. – Eller som noen vil si: en sur, gammel gubbe.

Som ungdom hadde han langt hippiehår, men fikk klippet manken til en Beatles-variant da han giftet seg da han var 21 år. Runa var bare 17 og måtte søke Kongen om å få lov til å vies, kort tid etter kom den første av deres fire barn.

Dermed ble det hektisk på hjemmebane, og Kjell innrømmer gladelig at det var kona som tok ansvar. Selv var han enten på jobb, på en fotballbane eller på et styremøte.

– Jeg har hatt et forbanna stort fravær hjemme, sier han, og i den innrømmelsen ligger det mye kjærlighet til kona. Det var først da Runa forsvant fra ham, at Kjell skjønte hvor mye hun la til rette i hverdagen.

– Arbeid er bra for sinnet

Tragedien rammet i januar for tre år siden. Kjell satt i stresslessen og hørte kona skrangle med kjelene over oppvaskmaskinen, da det plutselig kom et brak. Kjell styrtet inn på kjøkkenet og fant kona liggende på gulvet, han ringte nødnummeret og fikk kontakt, men til ingen nytte.

Runa hadde fått et hjerneslag, 60 år gammel. Hjertet ble holdt kunstig i live noen dager, før hun ble erklært død og Kjell og barna besluttet å gi brukbare organer til noen som trengte dem. Det var også etter Runas ønske.

Sorgen er ikke borte.

– Det sies at tiden leger alle sår. Det er ikke sant, men sårene gjør etter hvert litt mindre vondt, sier 66-åringen, som egentlig hadde bestemt seg for førtidspensjon. Da kona døde, ombestemte han seg.

– Frisk luft og arbeid er bra for sinnet. Så jeg fortsatte å jobbe. Man skal ikke dyrke sorgen – livet går videre.

– Vil ikke høre på oss vanlige folk

24. august blir Kjell Borglund 67 år, og har egentlig sin siste arbeidsdag i Byggservice Innlandet. Han fortsetter likevel i en mindre stilling et år til, så han kan bli sittende i Arbeidsmandsforbundets styre og få med seg landsmøtet i 2019. Deretter blir han pensjonist. Er det da han skal ta fatt på den selvhjelpsboka han en gang kjøpte?

– Den hadde tittelen «Kunsten å si nei». Men jeg lånte den bort, og har ikke sett den siden, sier han og humrer.

Derfor blir han garantert lokket til å ta noen verv lokalt, for idrettslag og velforening, dessuten vil han lese bøker, helst krim, reise mer og fortsette å jogge ute i den friske lufta – «på treningsstudio er det bare svette folk og piggtrådmusikk».

Kommunestyret prøver han å holde på en armlengdes avstand.

– Jeg er leder av nominasjonskomiteen i Vestre Toten Arbeiderparti mot valget 2019. Det betyr at jeg er freda fra å bli valgt selv, sier Kjell, og legger til et «det er sikkert godt».

– Arbeiderpartitoppene vil jo ikke høre på oss vanlige folk, partiet er helt ned i gjørma. Nei, jeg tviler på at Jonas blir ny landsfader – jeg savner typer som Yngve Hågensen, jeg, han snakka så vi forsto – noen ganger spør jeg folk: «Skjønner du egentlig selv hva det er du sier?» Vi i fagbevegelsen må få inn noen som kan vårt språk.

Kjell sukker dypt og konkluderer med at han uansett har mer makt når han kan påvirke fra utsiden.

– Da kan jeg stikke innom ordførerkontoret og si hva jeg mener.

Nå blir det Ipad-forbud i stua

For det kommer Kjell Borglund til å fortsette å gjøre. Si sin hjertens mening, enten det er i et leserinnlegg i avisa, inne på ordførerens kontor eller i Arbeidsmandsforbundets styre, der han vil nå et siste mål: å sørge for at tillitsvalgte får full lønn for alt fagforeningsarbeid.

– Tar du fri fra arbeidet for å gå på kurs for å bli en bedre tillitsvalg, så skal du pokker ikke tape penger på det - vi driver jo med sosial dumping i egen regi.

66-åringen håper også å få mer tid til barnebarna, han har 14 stykker i alt.

– Å få dem på besøk er koselig det, ulempen er bare at det kommer opp 14 telefoner og 14 Ipader i tillegg til ungene, og da har vi det gående. Det er ikke bra, fnyser Kjell Borglund, som vurderer å innføre forbud.

– Men det går vel ikke det, i 2018!