Camilla Yndestad (tekst)

camilla.yndestad@lomedia.no  

Jan-Erik Østlie (foto)

– Det sies at det skal gå deg godt i livet om du har en sånn med deg, sier Lars Tore Bakkebø lurt, og rekker frem en hånd med småstein.

Han er tillitsvalgt for medlemmene i Norsk Arbeidsmandsforbund ved gruveselskapet Sibelco på Åheim i Vanylven, og viser ivrig fram det han har i neven.

Steinene er mosegrønne, med krystall-lignende glans. De kan minne om diamanter, men bærer et annet navn: Olivin. Hvordan småsteinene har kommet tillitsvalgt Bakkebø i hende, er ikke det minste rart.

Det er nemlig her, i den lille vestlands-bygda Åheim, at man finner verdens største og reneste forekomst av mineralet, som kan brukes i alt fra formsand i støperier til fremstilling av ildfaste materialer.

Olivin har dessuten også en helt spesiell evne til å tiltrekke seg CO2. Egenskapen kan være starten på et eventyr for bedriften på Sunnmøre, som i sommer leverte så mye som 10.000 tonn med knust olivin til det amerikanske markedet.

Planen er å strø dette utover jorder og strender, og at den i løpet av få år vil ta opp like mye CO2 som sin egen vekt. Sagt med andre ord, vil 10.000 tonn olivin på sikt trekke til seg 10.000 tonn CO2.

Det er like mye CO2 som 1000 gjennomsnittsnordmenn produserer i løpet av et år. 

Produksjonen har allerede blitt beskrevet som «et nytt norsk industrieventyr» av Arbeidsmandsforbundet.

GODE KOLLEGER: Jan-Erik Hellebust (t.v) og Lars Tore Bakkebø.

Jan-Erik Østlie

Selvhjulpne med alt

Det har vært utvinning av olivin på Åheim siden 1948. Først var det det statseide selskapet Olivin som sto for driften, før den ble overtatt av North Cape Minerals, som senere ble til Sibelco Nordic.

Olivinen hentes ut av fjellet, og Sibelco er den største industriarbeidsplassen i Vanylven kommune.

Tillitsvalgt Bakkebø har jobbet i bedriften siden 1984. Tilfeldigheter gjorde til at det var nettopp her han skulle bli værende, men med to fagbrev, det ene som prosessoperatør og det andre som mekaniker, ble det bare sånn.

– Vi har en produksjonsplan som vi følger, sier han, og vinker mot en ung mann kledt i knallgule arbeidsklær med Sibelco-logo på ryggen.

Mannen heter Jan-Erik Hellebust, og jobber som industrimekaniker på bruket – men han har også fagbrev som bilmekaniker.

De er nemlig selvhjulpne med alt på Åheim. Det må de også være, med lange avstander og smale veier til det meste.

Dersom en av dumperne i dagbruddet skulle gå i stykker, ville det koste like mye å sende den på reparasjon som å kjøpe en ny. Da fikser de det heller selv, på sitt eget verksted, med Hellebust til hjelp.

EGET VERKSTED: Lars Tore Bakkebø forteller at dersom en av dumperne i dagbruddet skulle gå i stykker, ville det koste like mye å sende den på reparasjon som å kjøpe en ny. Da fikser de det heller selv, på sitt eget verksted.

Jan-Erik Østlie

Tunnel gjennom fjellet

Dagbruddet ligger noen få kilometer lenger oppe i dalen. Steinmassene finner veien til anlegget ved sjøen via en fire kilometer lang tunnel gjennom fjellet.

Vi setter oss i bilen. Det nærmer seg nemlig lunsjtid for karene i bruddet, og om vi skal rekke dit før pausen, er det best å legge i vei med det samme.

Landskapet utenfor bilvinduet er ved første øyekast mer likt et norsk folkeeventyr enn moderne industri. Veien er smal, fjellsidene steile.

Tanken på Asbjørnsen og Moe blir brått brutt av det som nå kommer til syne rett framfor oss: Et enormt steinbrudd, der en flere meter høy dumper kan skimtes der bart fjell møter himmel.

En skattekiste i grå stein.

Til vanlig jobber det ti mann her, men foreløpig er det ganske stille. Bakkebø forklarer at de holder på å lodde salve, siden de skal skyte senere i dag.

UTSIKT: Fra knuseren beveger massen seg videre til et transportbånd, før den forsvinner inn i en slags silo litt lenger borte. Derfra går turen videre til et matebånd, og videre inn i den fire kilometer lange tunnelen.

Jan-Erik Østlie

Lang ferd mot sjøen

Bakkebø viser fram «knuseren» – et flere meter bredt hull med en tilhørende lang stake som mest av alt ligner et gigantisk tannlegebor, på fagspråket kalt en hydraulisk hammer.

Ned i hullet tipper hver dumper et lass på 90 tonn stein om gangen. Massen går loddrett ned, der de største steinene får kjørt seg med boret.

Fra knuseren beveger massen seg videre til et transportbånd, før den forsvinner inn i en slags silo litt lenger borte.

Derfra går turen videre til et matebånd, og videre inn i den fire kilometer lange tunnelen, før den entrer «katedralene» – to høye bygg i rødt treverk – på andre siden av fjellet.

Der blir massen delt opp. Kvaliteten bestemmer.

Steinen som har kvalitet som tørket sand, stilles det høyere krav til. Det er den som blir fraktet videre til USA med båt for å fange opp CO2.

EGEN BIL: Plasstillitsvalgt i bruddet, Bjarne Sætrenes, og dumperen hans.

Jan-Erik Østlie

Kan holde det gående i flere hundre år

En voldsom brummelyd fyller lufta, og fire monster-dumpere tar plass utenfor kantinebygget.

Plasstillitsvalgt i bruddet, Bjarne Sætrenes, klatrer ned stigen på bilen sin. Han driver en gård på andre siden av dalen, og har snart 40 år bak seg i Sibelco.

Han roser stabiliteten i bedriften, og beskriver det som «midt i smørøyet». Det er også Sætrenes som styrer den hydrauliske hammeren. Som kjemisk-teknisk-operatør, er det han som er best egnet til det.

 – Bare i dette bruddet er det nok olivin til drive i flere hundre år, sier han.

Og det kan det se ut til at kan komme vel med, om vi skal tro spådommene. Ifølge direktør ved Sibelco på Åheim, Martin Solheim, kan etterspørselen bli mye større enn det de vil klare å levere.

LYS FRAMTID: Direktør ved Sibelco på Åheim, Martin Solheim, tror etterspørselen etter olivin vil bli mye større enn det de vil klare å levere.

Jan-Erik Østlie

Sitter igjen med oksygen

– Markedet er enormt, og vi forvalter den reneste og lettest tilgjengelige forekomsten som finnes. Olivinen vår blir effektivt prosessert, vi kan få den raskt på båt, og vi kan frakte den over store avstander – det gir oss et konkurransefortrinn, sier Solheim.

Han sitter bak et bredt skrivebord, med utsikt utover fjorden og forteller at de snakk om å fange CO2 som allerede finnes, enten i atmosfæren, havet, eller i jorda.

– Olivin kan gjennom en forvitringsprosess fange CO2 og omdanne den til stabile elementer som silikater og karbonater. Jeg pleier litt flåsete å si at vi splitter C-en fra CO2-en, sånn at vi sitter igjen med O2, altså oksygen, sier Solheim.

Vil ikke skade natur og fauna

Han forteller at de nå er i en fase der de utvikler produksjonsprosessen i samarbeid med kundene. Dette arbeidet vil pågå både i år og utover neste år, samtidig som Sibelco forsøker å serve markedet.

– Vi sitter på en produksjon her, med en stor forekomst. Nå prøver vi å finne et gunstig punkt mellom det som er økonomisk produserbart, skipbart, og håndterbart for dem som er kundene våre i framtida, sier han.

– Hva skjer med olivinen når den har tiltrukket seg det den skal?

– Olivinen blir borte, men det dannes silikater og karbonater. Karbonet og oksygenet er splittet. Du har ikke CO2 lenger, sier Solheim.

Han legger til at olivinsanden vil bli liggende der den er strødd ut – om det så er i havet, på strendene eller på jorder – og at den ikke vil være til skade verken for natur eller fauna.

Store forekomster

At prosjektet med CO2-fangst på sikt vil føre til mange flere arbeidsplasser for bedriften på Åheim, mener Solheim er helt naturlig, men han legger også vekt på at de har et forvaltningsansvar for forekomsten.

Han forklarer at olivin er en ufornybar ressurs, og oppgaven blir nå å prøve å optimalisere profitten av det de selger, men samtidig passe på forekomsten, sånn at det vil være mulig å drive gruvedrift på Åheim i mange generasjoner framover.

– Det kan være snakk om forekomster på flere hundre millioner tonn, men vi vet at forekomsten er mye større enn det. Varigheten er avhengig av hvor mye vi produserer, men vi vet at forekomsten på Åheim er i verdensklasse, sier Solheim.

Nå er det USA som er neste kapittel i industrihistorieboka på Sunnmøre, og Solheim ser lyst på framtiden.

–  Jeg tror det vil ta skikkelig av. Det er spennende for oss å være med på og kanskje løse et globalt problem her på lille Åheim, sier han.

LANG HISTORIE: Det har vært utvinning av olivin på Åheim siden 1948. Først var det det statseide selskapet Olivin som stod for driften, før den ble overtatt av North Cape Minerals, som senere ble til Sibelco Nordic.

Jan-Erik Østlie

Håper på tredobling av ansatte

Vi ser ned på kaien og sjøen som munner ut i havgapet langt der ute.

Blant lastemaskiner og et lager med singel, ligger et ensomt spor etter sommerens store leveranse: En liten haug med den fineste sand, knust olivin som er malt finere enn sukker, og som ikke fikk bli med på den lange seilasen over Atlanteren.

Framfor oss ligger selve hjertet i bedriften, prosessanlegget. Bakkebø viser vei.

Med støy i øregangene tumler vi oss opp en liten trapp med metallgitter på alle kanter. Fire lange, parallelle samlebånd fylt med stein, godsstrømmen, forsvinner mellom bena våre.

Her blir verdiene skapt

– Her er knuser nummer en, to, tre og fire. Det er her verdiene blir skapt, sier Bakkebø kry.

– Hva betyr det for dere ansatte å få være med på det som nå skjer?

– Jeg synes det er spennende, det kan bli et voldsomt oppsving for kommunen. Om det blir som direktøren spår, må vi ha mange flere folk. Jeg tror vi må gange dagens ansatte med tre, kanskje vi til og med må gå opptil fem skift, sier han og snur seg mot Jan-Erik Hellebust:

– Men hør nå med ungdommen først, det er han som kommer til å være her når jeg har gått av med pensjon.

Hellebust nikker enig. Han håper at flere vil bosette seg her, at det vil føre til mer liv i bygda.

– Vi håper at det skal gå bra, og at det vil gjøre en forskjell for jordkloden vår, sier Bakkebø.