Merete Holtan

merete.holtan@lomedia.no

– Har du sett «Gudfaren»? Du vet han som prøvde å komme seg ut av mafiaen og sa: «Just when I thought I was out, they pull me back in».

Stian Ollila ser ofte ut som om han er rett før å bryte ut i latter. Nå drar han på i noen lange «hå-hå-hå», og svitsjer fra stakkato italiensk-engelsk til insisterende bergensk når han forteller om opptakten til at han startet i gruvebedriften Norsk Stein.

Han hadde hatt «et jævlig oppgjør» med ledelsen der han jobbet som platearbeider og sveiser fordi bedriften bare overtidsbetalte et fåtall av arbeiderne.

Han hadde fått stadig dårligere vikarjobber i Adecco fordi han alltid stilte spørsmål ved arbeidsvilkårene.

Han hadde ledet klubben hos neste arbeidsgiver inn i en rettssak fordi konsernet ville kvitte seg med tariffavtalen.

Nå hadde han flyttet fra travle Bergen til fredelige Suldal, fått drømmejobben i Norsk Stein og ville bare gjøre oppgavene sine som industrimekaniker.

Han ville holde seg unna trøbbel.

– Men noe av det første jeg ble møtt av på arbeidsplassen, var at jeg skulle jobbe kveldsskift til halv tolv og starte opp klokken sju morgenen etter. Da gikk jeg til ledelsen og sa: «Jeg skal ha elleve timer hvile». «Hos oss er det åtte timer», svarte ledelsen. Og da måtte jeg jo finne fram arbeidsmiljøloven.

Han smiler:

– Det ble en god diskusjon der. Men jeg hadde jo rett.

Kvensk bannskap

Han er 193 centimeter høy, alltid elegant kledd, flasher et tungt halskjede i sølv og setter øynene i folk under mørke øyebryn og tilbakestrøket hår. Døtrenes venninner har en gang hentet fram nettopp «Gudfaren» og sagt at «faren din ser ut som en mafiaboss».

Jan-Erik Østlie

Det synes Stian Ollila er umåtelig morsomt. Han, som for lenge siden har lært seg å gå i dialog med ledelsen framfor å slå neven i bordet, irriterer seg kraftig over at det norske folk for et par tiår siden ble eksponert for «Fredrikssons fabrikk» på statskanalen.

– Den serien har ødelagt mer for fagbevegelsen enn noe annet. De folkene på fabrikken var noen vrangpeiser som skulle stoppe både ditt og datt for produksjonen. Det er jo ikke sånn det fungerer. Hvis vi arbeidstakere kommer og krever at vi skal ha 50 kroner mer i timen, går jo bedriften konkurs neste måned. Vi må se saken fra begge sider og prøve å løse ting med lavest mulig konfliktnivå.

Han er hovedtillitsvalgt i Norsk Stein, som nylig tok konsernnavnet Mibau Stema Group. Selskapet har tre steinbrudd i Rogaland, hvor det ved Jelsafjorden i Suldal kommune er det største. Det er her Stian jobber – to dager på gølvet og tre dager på kontor, med 210 medlemmer under sine vinger.

Og det er ikke alltid den tillitsvalgte har lagt seg på lavest mulig konfliktnivå når han har forhandlet om lønn og rettigheter for sine.

Ordene «jævlig» og «helvete» ligger nemlig langt ute på tunga for 47-åringen med kvensk bakgrunn.

– Hjemme hos oss var det alltid høye stemmer og mye bannskap, uten at vi egentlig var sinte eller noen mente noe med det. Vi hadde nok bare en litt fyrig måte å være på.

Sissel M. Rasmussen

Fra idyll til knivstikking

Familien hans lød navnet Ollilainen før to av stavelsene ble kappet i en brutal fornorskningsprosess på midten av 1800-tallet. Finnene som kom over grensa for å leve av jordbruk, fiske eller pelsdyroppdrett i nord, måtte legge igjen mest mulig identitet for å bli akseptert.

Stians tippoldefar var en av disse.

Selv hadde han sine tre første leveår sammen med en eldre søster og bror i Vardø helt i nordøst. Faren var formann på et fiskebruk og moren pillet reker på samme bruk som deltidsjobb. Så kom åttitallet og alle fabrikktrålerne.

Det ble slutt på det kystbaserte fisket, brukene ble lagt ned og Stians foreldre flyttet til Bergen fordi en av morens venninner holdt til der.

Huset på fraflyttingsøya Vardø var lite verdt, men Stians foreldre fikk byttet huset inn i en leilighet i Fyllingsdalen. Det gikk ikke lang tid før foreldrene skjønte hvorfor de hadde fått leiligheten så billig.

– Det er sagt om Vardø at det er verdens beste øy å flytte fra. Og så kom vi til det harde miljøet i Bergen – i Fyllingsdalen var det mye knivstikking og rus, forteller Stian, og lyser opp.

– Men det var også mange unger der! Vi barna skjønte jo ikke hvor belastet miljøet var, og syntes alt var veldig spennende.

Førsteslager og pøbel

Foreldrene slo seg etter hvert opp med egen møbelbutikk og fikk det romslig økonomisk. På fritida gjorde Stian «alt som var gøy», og fra 2. klasse var det aller gøyeste å gå i buekorps.

En av buekorpsets mange særegenheter er at det består av trommeslagere og en hornblåser – resten marsjerer med bue eller armbrøst, gevær, sverd eller øksevåpenet hellebard. En annen sær­egenhet er at det drives av barna selv.

Stian likte å spille bongotromme – den var lang og fylte de åpne torgene med bass, mens skarptrommene pisket bygningene med diskant. Han likte også at korpset var drevet av barna selv, og tok en lederrolle da han var 15 år.

Som førsteslager og tamburens høyre hånd var 15-åringen med på å verve nye medlemmer til korpset, ikke ulikt det han driver med som tillitsvalgt i dag.

– Det var jo om å gjøre å bli størst og flinkest. Vi ble størst – og nest flinkest. Vi var jo bare et søndagskorps.

– Søndagskorps?

– Ja, et arbeiderkorps. Arbeiderne hadde jo fra gammelt av bare fri på søndager, og da marsjerte vi. Mens lørdagskorpsene – rikingene – de marsjere på lørdager.

Banket de andre korpsene

Buekorpsene ble historisk sett stablet på beina for å utøve borgervern, altså å holde orden i gatene.

For Stian og gjengen var det snarere motsatt.

– Det var et blandet miljø med mange innvandrere der jeg bodde – mine beste kamerater var fra Jugoslavia og Chile, Pakistan og Brasil, England og Skottland. Jeg hadde ikke noe imot bakgrunnen deres, men mange kom fra en slåsskultur.

Han sier det som om det var en selvfølge:

– Og det var jo konkurranse om å bli størst og best, så da måtte vi jo banke hverandre.

Også på skolen skapte Stian uro.

– Jeg var faktisk jævlig flink i fagene, sier han, og slenger på et «om det er lov å si», som han så ofte gjør.

– Men jeg var opptatt av helt feil ting, og ble klassens klovn – jeg bare tullet og tøffet meg. Skolen var helt feil lagt opp, og jeg var altfor barnslig.

Han lener seg framover og fester blikket, som når det kommer en sannhet.

– Min personlige mening er at jenter og gutter skulle vært delt på ungdomsskolen.

– Du mener i gutteskoler og jenteskoler?

– Ja. Det var jo helt umulig for meg å konsentrere meg med alle de jentene i klasserommet.

– Rett og slett skremt

Han fullførte videregående og ville begynne på ingeniørhøgskolen, men de studiene måtte vente. Nå fikk han jobb for et oljeselskap.

Oppgavene besto blant annet i å krype inn i trange tanker og høytrykksspyle, og det bød på spenning, hardt fysisk arbeid, kameratskap og gode penger.

For Stian var det gulljobben.

Men mens han var i førstegangstjenesten, styrtet hele arbeidslaget hans i døden i et helikopter på vei ut til en produksjonsbåt. Stian hadde søkt om permisjon for å få være med på turen, men fikk den ikke innvilget.

Nå var han rystet.

– Ulykken satte alt i perspektiv. Jeg ble rett og slett skremt, og ville ikke tilbake.

Han fant seg til rette i militæret – han likte planlagte dager, tilgang til å slåss og samholdet i gjengen. Nok en gang tok han en lederrolle.

– Jeg ble korporal, og var jævlig god på det, om det er lov å si. Jeg har nok alltid vært en som har gått foran. Aldri stått og sparket i grusen, jeg vet jo hva jeg skal gjøre og gidder ikke bruke tid på unødvendige ting.

– Er du utålmodig?

Han ler høyt.

– Ja! Men så er jeg jævlig tålmodig også.

Han tar av seg solbrillene, som for å sikre at budskapet når fram:

– Jeg tror jo ikke på religioner – høres dette helt ko-ko ut? – men jeg tror på det iboende i oss mennesker som får oss til å lære bort ting og på den måten drive samfunnet videre. Da er jeg tålmodig. Kommer det en lærling inn til oss, må vi jo vise hvordan arbeidet gjøres rett – ellers risikerer han å skade seg eller daue.

NAF ER SYNLIG: Koppene på kontoret på Jelsa.

Sissel M. Rasmussen

Krevde overtidsbetaling og måtte slutte

Da Stian begynte som stillasarbeider etter førstegangstjenesten, sluttet han nesten å sove. Han kunne stå 15 meter oppe i et reisverk og jobbe – uten dagens sikkerhetstiltak – og brukte hele dagen på å konsentrere seg om ikke å falle.

Hver natt våknet han på det tidspunktet i drømmen hvor han traff bakken.

I neste jobb prøvde han seg som tømrer, deretter sveiser og platearbeider, og nå traff han blink.

Stian har et øye for praktisk matematikk – for areal og volum – og likte aller best platearbeiderens oppgaver: å følge en arbeidstegning og lage delene som skal sveises sammen.

– Og jeg er jævlig god til å sveise, påpeker han.

Han tok fagbrev som platearbeider, og ble for første gang også fagorganisert. Det var nå han la merke til at bare noen fikk betalt for overtid – dem som i første omgang sa nei og måtte lokkes til å jobbe ekstra.

– Jeg sa til kollegaene mine at alle hadde krav på minst 40 prosent overtidsbetaling og at de kunne kreve tre års lønn etterbetalt. Da ledelsen fikk vite det, ble det et lite helvete.

Stian og kollegaene fikk lønnskravet igjennom.

– Men bedriften ble ikke så glad i meg. Jeg jobbet ut læretida, så var jeg ferdig der.

Bygde klubb, ble rettssak

Han begynte på ingeniørutdanning, men ga seg og ble vikar for Adecco. Der fortsatte han å protestere: Hvorfor måtte han betale friskluftmaske til 10.000 kroner av egen lomme? Og hvorfor fikk han ikke vite før fredag ettermiddag hvor han skulle stille på jobb mandag?

Jo flere spørsmål han stilte, dess dårligere jobber ble han sendt på.

Heldigvis fikk han fast jobb som sveiser og platearbeider i et annet firma. Der ble han tillitsvalgt i Fellesforbundet, vervet en hel del folk og bygde opp den lokale klubben i godt samarbeid med ledelsen.

Så ble firmaet kjøpt opp, og den nye ledelsen gikk i strupen på både tillitsvalgt og tariffavtale, slik Stian ser det. Trofaste arbeidstakere sto i fare for å miste AFP-en sin, og det endte med en rettssak arbeidstakerne vant.

På det tidspunktet hadde han allerede begynt i Norsk Stein i Suldal. Han hadde fått tre unger med Ragnhild hjemme på Askøy utenfor Bergen, og nå flyttet de til Ragnhilds hjemsted.

Der var lufta friskere for barn med astma, naturen skjønnere og jaget mindre. Hadde Stian bare kunnet holde det han lovet seg selv.

– Denne gangen skulle jeg i hvert fall ikke ha noe med fagforeningen å gjøre, sa jeg før jeg begynte.

UTEJOBB: To dager i uka jobber Stian på gølvet.

Sissel M. Rasmussen

Vil bli distriktssekretær

Planen var å skru og sveise, hamre og banke, som han selv sier – og bare det.

Men så var det den arbeidsmiljøloven da, som sier at hviletida skal være på 11 timer. Stian orienterte ledelsen om hvordan loven fungerte, og kollegaene oppdaget at «han der bergenseren» var en nyttig fyr.

Nå er Stian hovedtillitsvalgt på sjuende året.

Han vekker tillit, er uredd i konflikt og alltid tilgjengelig, forteller en kollega – bortsett fra når han er på reise. Og reising blir det mye av. 47-åringen har nemlig en liste over verv så lang at de ikke kan ramses opp uten å kjede leseren.

Der er styreverv knyttet til bedrift og bransje både hjemme og utenlands, dessuten plass i landsstyre, bransjeråd og tariffråd i Arbeidsmandsforbundet. Han er leder i forbundets avdeling 7 Sør-Vest, har verv i LO regionalt, sitter i LOs representantskap og er selvsagt med i FAU og 17. mai-komité i Suldal.

På toppen av det hele sitter han i kommunestyret for Arbeiderpartiet.

– Hvor kommer alt dette engasjementet fra?

– Ingen av foreldrene mine var politisk aktive, men faren min har jævlig sterke meninger om alt.

– Minner det deg om noen …?

Han smiler.

– Jo da, jeg mener mye, men jeg er faktisk ganske romslig. Jeg kan lytte til folk og tenke «ok, det der var fornuftig» og så skifte mening.

– Har du noe mål for engasjementet – noen drømmer for framtida?

Han svarer raskt og direkte:

– Ja, jeg vil bli distriktssekretær i avdeling 7 når den stillingen blir ledig.

Bergenshumor og hauger av kjeft

Ikke sjelden ser arbeidskollegaene at Stian parodierer Karius og Baktus nede i et hull i produksjonslokalene på jobb eller slår en vits om hvor trangt hullet er.

«Bergenshumor» konstaterer en kollega, og legger til: – «Han ler i hvert fall godt selv».

– Ler ikke folk av sine egne vitser? Jeg synes jo det er veldig morsomt, sier Stian, og blir mer alvorlig:

– Vi gjør ofte en jævla drittjobb. Hvis vi tøyser og tuller litt, går dagen fortere – jeg har som mål å lokke fram smilet hos noen hver dag.

Kanskje er tullballet også for å holde seg selv oppe. For av og til, når en kollega forteller detaljer fra en arbeidsulykke eller er forbitret over resultatet av en forhandling, er det tungt å være tillitsvalgt.

– En god tillitsvalgt skal lytte til folk og ta avgjørelser som er best for flest mulig. Men hvis jeg har fått til en avtale som er bra for 190 av medlemmene, er det stadig 20 som ikke har fått det de mener de har krav på. Jeg får hauger av kjeft, og må også kunne bære den kritikken.

Gaming og svømming

Trenger han å tømme hodet, setter han seg foran en svær skjerm i et lydtett rom i huset og gamer. Eller han kjører til Suldal Bad, glir under overflaten og tar flest mulig svømmetak under vann – målet er å klare to 50-meterslengder.

– Tenker jeg på noe annet enn å svømme, drukner jeg, sier han enkelt.

Ikke drukne, ikke daue, ikke falle – hverdagen er faktisk farlig for en kroppsarbeider i bergindustrien. Stian har sveiset, hamret og boret på seg så mange skader i hendene at ikke en finger er uten arr.

I tillegg har han 210 kollegaer og rundt 20 verv å holde tak i.

– Hvorfor er du egentlig tillitsvalgt?

Nå blir Stian stille. Han tenker, tar av seg solbrillene, rynker brynene.

– Det er et sykt vanskelig spørsmål.

Han tenker litt til.

– Vet du, for meg er det bare så elementært. Vi har lover og regler – da må vi jo følge dem – hvorfor skal vi ellers ha lover og regler? For meg handler det også om den utålmodigheten, det å komme videre og finne en løsning. Og så er jeg jo jævlig god til å snakke for meg, da.

Han gliser.

– En kollega – fra da jeg jobbet med jern og stål – sa alltid at jeg hadde «ord­smedens nådegave». Hvis det er lov å si?

SPEKTAKULÆRT: Mibau Stemas steinbrudd på Jelsa i Rogaland er Europas største.

Sissel M. Rasmussen