Debatten om videre drift av kullgruvene på Svalbard preges ofte av klima- og miljøargumenter – og med god grunn. Likevel overskygger dette ofte diskusjonen om Norges suverenitet, tilstedeværelse og forvaltning i henhold til Svalbardtraktaten. Nå stanses produksjonen i den siste gruva, Gruve 7. En æra er over og det bør bekymre fler enn dem som berøres direkte.

Svalbardtraktaten av 1920 gir Norge suverenitet over øygruppen, men med visse forpliktelser, blant annet til å sikre likebehandling av borgere fra traktatlandene når det gjelder økonomisk virksomhet. Dette innebærer at norsk tilstedeværelse og aktivitet på øygruppen er avgjørende for å opprettholde og håndheve norsk kontroll. Det er en forutsetning at dette blir ivaretatt av norske myndigheter, særlig sett i lys av den geopolitiske situasjonen.

Svalbard må opprettholdes som et levedyktig samfunn under norsk kontroll også i framtiden. Det må legges til rette for etablering av næringer som kan bidra til dette framover. Allmengjøringen av utsatte bransjeområder på Svalbard er et positivt tiltak for å unngå useriøsitet og sosial dumping.

Kull fra Svalbard er av høy kvalitet – med lavt svovelinnhold og høy brennverdi. Det egner seg spesielt godt til metallurgisk industri, og har i mange år blitt eksportert til europeiske land som trenger pålitelig kull til spesialiserte formål som stålproduksjon.

Etter energikrisen som oppsto i kjølvannet av krigen i Ukraina, har flere europeiske land igjen åpnet for kull som en nødvendig del av energitilførselen – som en overgangsløsning mens man bygger ut fornybar kapasitet. I denne sammenhengen framstår norskprodusert kull fra Svalbard som et langt bedre alternativ enn kull fra land med svakere miljøkrav og til helt andre lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg har mange av regimene i disse landene et anstrengt forhold til demokratiske verdier.

Fortsatt utvinning på Svalbard trenger ikke stå i motsetning til klimamål. Ny teknologiutvikling, rensing og kompenserende tiltak kan gjøre norsk kulldrift mer ansvarlig enn alternativene. Samtidig er energiforsyningen til lokalsamfunnene fremdeles ustabil, og det finnes for øyeblikket ingen fullgod erstatning. Det handler om energisikkerhet, industriell uavhengighet og ansvarlig forvaltning.

Selv om vi respekterer et overveldende flertall på Stortinget for avvikling av gruvevirksomheten må de politiske myndigheter ha en helhetlig plan for både energiforsyning, bosetting og suverenitet, som man har lagt grunnlaget for i Svalbardmeldingen. Det er viktig at Norge ikke svekker sin rolle i Arktis – og gir rom for andre aktører med helt andre motiver. Norge må sørge for en bærekraftig framtid på Svalbard og at arbeidsfolks trygghet og levekår ivaretas.

Den 7. juni i år fyller Longyearbyen Arbeiderforening 100 år. Det har vært 100 år i arbeidsfolks tjeneste. Vi må sørge for at det blir 100 år til. Vi skal ta vare på våre verdier, vår suverenitet og våre arbeidsfolk på Svalbard, slik vi alltid har gjort det.

Uttalelse fra forbundsstyret i Norsk Arbeidsmandsforbund, 22. mai 2025