Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Rapport, dom, film. De tre kvinnene bak, Gjørv, Arntzen og Moe, har dermed skrevet seg inn i 22. juli-historien med kvalitetsprodukter på hvert sitt område.

«Til Ungdommen» har premiere over hele landet fredag. 45 minutter ut i filmen hører vi et smell. Det er bomben ved regjeringsbygget, deretter følger Utøya. Kari Anne Moe var på øya fram til kl 13 den 22. juli i fjor. AUF´eren Johanne B. Lindheim var der hele dagen.

På morgenen 22. juli ser vi sistnevnte snakke i telefonen med moren, med replikken «jeg skulle bare si at jeg lever». Rett før det hadde en ung kvinne sunget Åge Aleksandersens «Rosalita» med strofen «Det er ingen som vil deg til livs…..».

Ingen visste hva som skulle følge i timene etter. Johanne gjemte seg sammen med venninnen Ida, skalv som et aspeløv, men var altså blant de overlevende.

Kraftig provosert

Kort tid etter ringte regissør Moe til Johanne og spurte om de kunne ta opptak av henne for å få ferske reaksjoner på hendelsen.

– Jeg ble kraftig provosert. Det siste jeg hadde lyst til var å gi av meg selv foran et kamera akkurat da. Jeg håpet foreldrene mine ville råde meg til å si tvert nei, men de oppfordret meg til å bli med. Det angrer jeg ikke på i dag, sier Johanne B. Lindheim til LO-Aktuelt/frifagbevegelse.no.

Dermed følger en 15 minutters monolog fra Johanne i filmen, tatt opp tre dager etter 22/7. Da har filmingen pågått i nesten to år, og vi får en filmsekvens uten sidestykke.

– Jeg blir slått i bakken av hennes evne til å formulere seg i denne situasjonen, sier Kari Anne Moe.

Menneskene

Men filmen handler ikke bare om Utøya. Tvert imot begynte arbeidet i 2009, da som en film om politisk engasjert ungdom. Regissøren følger Henrik Wangberg, Fremskrittspartiets Ungdom, Johanne B. Lindheim fra AUF, Sana El Morabit fra Sosialistisk Ungdom (SU) og Haakon Veum fra Unge Høyre.

Og Moe har på en mesterlig måte klart å komme under huden på de fire ungdommene.

God kjemi

På pressebriefingen etter filmfremvisningen var det tydelig at kjemien var god. Moe, med bakgrunn som SU-leder, har klart å bygge ned potensielle motsetninger til Wangberg og Veum.

– Jeg var svært skeptisk i begynnelsen, men hun tvang meg inn foran kamera for å prøvefilme, sier FrPéren Wangberg til LO-Aktuelt/frifagbevegelse.no.

Da han fikk tilbud om å bli med, sa han først plent nei. Så begynte bearbeidingsprosessen fra regissørens side.

– Jeg sa til Henrik at det fikk bli han eller ingen fra Fremskrittspartiets Ungdom. Jeg ville ha med akkurat ham, sier Moe. Til slutt sa han ja.

– Vi kom etter hvert godt overens, hun kom dypt inn på meg under veis, forteller FrP´eren.

Israel

Blant annet var regissøren med en FrP-delegasjon til Israel, og fikk filme i møter med israelske politikere. Wangberg sier han har holdt seg relativt nøytral i konflikten, selv om partiet er Israel-vennlig.

– Det er enda vanskeligere å ta et standpunkt etter å ha vært der. Jeg vil sette meg bedre inn i historien først, sier han.

– Hvordan opplever du filmen nå når du har sett sluttproduktet?

– Helt fantastisk. Jeg synes jeg er blitt rettferdig portrettert. I ettertid er jeg glad for at jeg ble med, sier Wangberg, som i filmen sier det er morsommere å være lagleder for Manglerud/Star, gutt 16, i fotball enn å drive med politikk. Det er etter at FrP har gjort det dårlig i skolevalget.

Relativt fornøyd

Også Unge Høyre medlemmet Haakon Veum er relativt fornøyd.

– Det er en balansert og fin film, og Kari Anne Moe har gjort et skikkelig arbeid.

Veum forteller at han, i motsetning til Wangberg, ikke var skeptisk på forhånd.

– Kari Anne tok seg god tid til å prate med oss og bli godt kjent.

Det er en del relativt personlige ting i filmen, men hverken Veum eller de andre mener regissøren har vært for nærgående. Veum synes det er som å se seg selv for fem år siden, selv om opptakene er mye ferskere. Det har vært en modningsprosess.

– Dere representerer høyst forskjellige partier og regissøren er tidligere leder av SU. Mener du filmen er politisk balansert?

– Det er vanskelig for meg å si som er med i prosjektet. Publikum får avgjøre, sier han.

– Hva med den menneskelige dimensjonen her. Filmen går dypere enn bare politikk. Det virker som kjemien mellom dere er god?

– Den menneskelige dimensjonen er veldig viktig. Bak partiprogrammene er man mennesker. Det blir gjerne opphetet i en valgkamp, men regissøren har klart å få fram menneskene bak, mener Haakon Veum.

Uten sminke

Sana El Morabit (SU) sier i filmen at verden hadde vært bedre uten sminke, mens hun selv blir sminket av en venninne. Men filmen som sådan er usminket.

– Det var viktig for meg å behandle ungdommen med respekt og kjærlighet og lage en ærlig film, sier Kari Anne Moe. Hun understreker viktigheten av å ta de politiske motsetningene på alvor, og ha respekt for meningsmotstandere.

Det tar tid å lage film og Sana forteller at det etter hvert ble som de snakket uten kamera:

– Jeg ville snakket med vennene mine på samme måten selv om det ikke hadde vært opptak, sier hun. Sana angrer ikke på noe, selv om filmteamet er tett på.

Sana er muslim og går med hijab. Hun merket rett etter 22. juli at folk hetset muslimer for å stå bak. Etter hvert som filmen skrider fram får seerne mer og mer forståelsen av at ungdomspolitikere er som andre, med ulike interesser og hobbyer.

– Jeg håper folk forstår at jeg er som annen ungdom, sier Sana.

Hun har et håp om at filmen kan inspirere til politisk aktivitet blant ungdommen, og at de ser at man ikke trenger å være ekspert for å delta. Sana har lært å kjenne Henrik og Haakon, og medgir at det er kjipt å få stygge tilbakemeldinger i politikken. Sånn sett har de lært noe alle fire.

Klem

Kari Anne Moe sa på starten av filmingen at de fire ungdommene ville klemme hverandre når det hele var over. Johanne tenkte «ikke tale om».

– Men hun fikk rett, sier AUF´eren i dag.