Hvor lett er det å møte arbeidsgivere i forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår på bedriften din? Ikke enkel, sier du? Prøv å samle over 180 lands arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter til å spikre opp en felles, global regelbok som alle skal forholde seg til og du vil se at det faktisk – kan – nytte.

Under årets International Labour Congress (ILC), som arrangeres av International Labour Organization (ILO) var undertegnede en av 33 deltagere fra den Nordiske Folkehøgskolen, populært kalt Geneveskolen. Jeg var Fellesforbundets utskremte læregutt og fikk ta del i noe som var mye større enn det jeg kunne forestille meg.

I Genève møtes myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere fra hele verden til felles samling, debatt og markering, alle med et mål om å være sosialt akseptert på den globale verdensarenaen. FNs datterorganisasjon ILO har tyngde i kraft av å være nettopp en del av FN.

Mange drømmer om å få til konvensjoner som alle land skal følge. Det er imidlertid ikke verdens enkleste øvelse når norske arbeidstakere med sin velferd møter arbeidstakere fra Colombia med sine problemer. Det er ikke enkelt når norske myndigheter skal manøvrere frem avtaler vi allerede har i lovverket sammen med myndigheter fra korrupte Zimbabwe, men i dialogens ånd setter man seg ned på hver sin side, med tolker og en mengde dokumenter.

Drømmen blir sjelden til virkelighet, men for mange ”u-land” er det bare det faktum å ha muligheten til å kunne diskutere verd mer enn selve gjennomføringen av globale avtaler. For de landene der fagforeningene gjerne er statsstyrt og der fagforeningene i realiteten er kuet, gjerne sammen med arbeidsgivere, er det ikke mye man i realiteten får gjort.

Men noe viktig kommer alltid ut av slike kongresser. Debatten. Søkelyset. Muligheten til å sette sine myndigheter på plass, uten å måtte engste seg for statspolitiet som kommer på døren. Der og da.

Hva som skjer når de kommer hjem, vet ikke mange av dem selv, men vi hørte historier fra før der fagforeningsfolk som hadde ytret negativt om sitt lands myndigheter i plenumsalen, hadde blitt satt i håndjern i det de landet på hjemlig jord etter kongressen.

Men der og da handlet det om å få frem problemer i arbeidslivet, relatert til de enorme store samfunnsproblemene i verden. Så kommer arbeidsgivere fra de rike industrilandene, som har kapitalinteresser i disse u-landene. Coca Cola Company som helst vil unngå å kritisere Swaziland for deres brudd på FNs konvensjoner. Rett og slett fordi de har en fabrikk der.

Og sånn er det – land har sine interesser – arbeidsgiverne har sine igjen, mens arbeidstakerne også har sine interesser. Et sammensurium av interessenter som skal enes om et felles mål. En global avtale som tar hensyn til alle.

Under den 100. ILO-kongressen fikk jeg oppleve at Domestic Workers-konvensjonen ble vedtatt, til ellevill glede og jubel for Afrikas delegater, som brøt ut i spontan-sang som begynte med ”My mother was a unionist …”

Et lite steg på veien for å endre på de såkalte hushjelpenes hverdag, et problem som er større i andre land der forskjellene er mye større enn i Norge.

En global avtale kommer bare om vi i fagbevegelsen i Norge er med og bidrar med vår kunnskap og solidaritet, sammen med mange andre. ILO er viktig for oss og viktig for verden.

Derfor bør man aldri glemme internasjonalt arbeid som en av forutsetningene for et anstendig arbeidsliv.

Bildet (på toppen) til denne saken er lisensiert under Creative Commons ShareAlike.