Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Rua har blant ennet intervjuet sju leger og én sykepleier i fire fengsler med høyt sikkerhetsnivå. Oppgaven inneholder noen funn og påstander som bør interessere alle kriminalomsorgsansatte i fengslene.

Lavt prioritert.

Rua reflekterer over at de helsemessige konsekvenser av varetekt og isolasjon nærmest synes å være et ikke-tema.

– De fleste varetektsfanger sitter i praksis mesteparten av tiden aleine på cella. Og tema isolasjon er ikke en gang nevnt i Helsedirektoratets veileder til fengselsleger og helsepersonell i anstalt, sier hun.

Ett annet moment hun tar opp er at fengselslegenes arbeid synes å bli prioritert lavt av myndighetene. Dette er ikke justismyndighetenes ansvar, men helsemyndighetenes.

– Helsemyndighetene har et bredt felt de skal følge med på. Fangebefolkningens helse havner kanskje litt i en blindsone. Og det er dessuten lav politisk interesse for dette området, sier Rua.

Aleine.

Heller ikke innad i egne rekker har fengselslegene så høy status. Rua påpeker at blant leger har sykdommer ulik prestisje. Psykiatri og rus, for eksempel, har lav prestisje. Men hun legger også til at mange sider ved fengselslegejobben er veldig utfordrende.

– Hvorfor er det sånn at mange leger ikke vil være fengselsleger over lengre tid?

– Man må kjenne fengslet for å ha handlingsrom der, og det tar tid å bygge opp erfaring. Men de som har jobbet en stund er fornøyde med mye av det de får til.

Tromsø-konflikten.

For kort tid siden oppsto det en konflikt mellom helseavdelingen og fengselsledelsen i Tromsø fengsel.

I kjølvannet av konflikten kommer det nå snart en ny veileder for de ansatte i fengselshelsetjenesten.

Regler om hva som er hensiktsmessig å gjøre når fengselslege og fengselsledelse er uenige, er nedfelt i Europarådets fengselsreglement, men ikke implementert i norsk kriminalomsorg ennå.

Rua mener at om disse reglene hadde vært implementert tidligere, ville vi antagelig ha sluppet den opprivende Tromsø-konflikten.

Alle må med.

En annen påstand i masteroppgaven er at fengselslegene i stor grad føyer seg når det henvises til sikkerhetsmessige begrunnelser.

– Det blir ikke lagt til rette for å si fra om du ønsker det, og du skal være ganske sterk for å ta en konflikt med fengselsledelsen. Samtidig er det viktig for legene å ha et godt samarbeid med fengslet. Mange vil la være å stå på sitt om deres pasienter lider under forhold fengslet styrer over, for å beholde det gode samarbeidet, mener Rua.

Hovedutfordringen nå er sånn Rua ser det at de som jobber i fengselshelsetjenesten får synliggjort arbeidet sitt og utfordringene sine helt opp til høyeste nivå hos både Kriminalomsorgen og helsemyndighetene. Dette nivået mangler kunnskap om situasjonen i norsk fengselhelsetjeneste.

Så må helsepersonellet samle seg og trekke på den erfaringen de i fellesskap har.

Dessuten trenger de bedre bemanning og bedre økonomi.

– Når rehabilitering omtales i for eksempel kriminalomsorgsmeldingen, står det lite eller ingenting om hva helseavdelingene skal eller bør gjøre, sier Rua.

Rollekonflikten.

Når det gjelder spørsmålet om fengselsbetjenter skal drive programvirksomhet, forteller Rua at hun ikke har den nødvendige kompetanse til å svare.

Likevel mener hun at det er nyttig med en diskusjon om programvirksomhet kan være en form for behandling som bare personer som ikke er ansatt av fengslet bør ta seg av.

Dessuten er hun opptatt av en gammel klassisk problemstilling i kriminalomsorgsfaget, spørsmålet om fengselsbetjentenes rollekonflikt.

- Kontaktbetjentordningen er problematisk fordi fengselsbetjenter med vokterfunksjon samtidig skal være omsorgspersoner, sier Marte Rua.