EIRIK DAHL VIGGEN

eirik.dahl.viggen@lomedia.no

Kleskoden er ei tvangstrøye eller et virkningsfullt tiltak, det kommer an på hvem av dem som åpner munnen. Sørlandets hovedstad er først ute med uniform på Nav.

Sosialarbeidere i uniform er en uvant tanke, selv om Frelsesarmeen bare ligger fem kvartaler unna. Det var et kontroversielt tiltak, forteller mottaksleder Andreas Stangenes, som er glad for endelig å ha fått på seg vesten. Det ble ikke noen heldekkende løsning, beklager sosionomen, men isteden et kompromiss mellom ledelsen og fagforeningene: Vest eller jakke må bæres i arbeidstiden. De 16 ansatte i mottaket får utdelt en av hver.

Øvrig bekledning er som før opp til hver enkelt, med unntak av forbudet mot korte shorts og ny øvre grense på skjørtekanten: seks centimeter over kneet.

Kulturmøte

Tone Halvorsen, 38 år gammel og velferdsviter, tilhørte opposisjonen. Hun tar imot en kvinne ved skranken. Begge har stram kleskode; Halvorsen i sin nye blågrå vest i vevd bomull, klienten i grønt heldekkende hodesjal. Halvorsen lar konsekvent være å ta på det lyseblå sjalet som hører til kvinnenes Nav-uniform.

Ved mange Nav-kontor er innvandrere i flertall i publikumsmottaket.

– Jeg har aldri opplevd at noen ikke henvender seg til meg fordi jeg er kvinne, sier Martine Morvik Kragholm, – men uniformen kan nok bidra til å gi oss en status og en myndighet som representanter for systemet. Det kan være bra.

Incognito på Rimi

Lunsjtid. Martine Morvik Kragholm legger nøkkelbåndet i lomma, henger av seg jakken med Navs signalrøde logo påsydd venstre brystparti og går på Rimi.

– Det blir for synlig når jeg er utenfor bygget i privat ærend, sier Kragholm.

– Hva er det du ønsker å unngå?

– Jeg vil være privatperson når jeg handler lunsj, jeg ønsker ikke å bli kontaktet eller vurdert ut fra min jobb når jeg går på Rimi.

Synlighet er bra. Baksiden kan bli økt avstand i en relasjon, mener Kragholm.

– Brukerens opplevelse av at vi går i uniform er det viktigste og vil være med å påvirke min holdning til det.

Blir resepsjonister

– Betyr uniformene at dere som sosialarbeidere senker eller hever statusen?

– Jeg som fagpersonen blir mindre viktig, sier Tone Halvorsen, som allerede har tatt av seg vesten i pausen.

Hun vet om mange som jobber i Posten, med uniform.

– Som dem blir jeg nå representant for systemet, en eller annen Nav-ansatt,

De tar imot alle, et snitt av befolkningen.

– Møter jeg dem i dresskode og vest, så har jeg utstrålt noe allerede før jeg begynner å snakke. Typen uniform er kanskje for businesspreget, den minner om banken, bare se fargen. Disse klærne bidrar ikke til å utjevne maktbalansen.

– Dårlig prosess

Halvorsen mener også å se en økt avstand til kollegene oppe i 3. etasje, de som jobber med oppfølging.

– Vi blir resepsjonister, mens de fremdeles er personlige veiledere som ennå får lov til å være seg selv når de møter brukerne, sier Halvorsen.

Det er det siste hun forbinder med faget sitt.

Meningene var delte på medlemsmøtet uka før uniformeringen.

– Vi opplever at det har vært en dårlig prosess fram mot innføring av uniformene, sier plasstillitsvalgt for FO Beate Varpe. – Jeg forstår behovet for å være synlige, men jeg lurer på om det påvirker relasjonen til brukerne.

Stil og verdighet

For ledelsen var det et poeng at brukerne skal oppleve å bli møtt i verdige rammer med stil og kvalitet, ifølge leder for Nav Kristiansand, Elisabeth Engemyr. Framfor alt skal alle lett kunne se hvem som er ansatt.

Nøkkelbåndet med Nav-logoen signaliserte tidligere for klientene hvem som var ansatt, men mange sluttet å gå med det av frykt for å bli holdt eller kvalt i en nødsituasjon.

– Er det også for å dempe kulturkollisjonen mellom innvandrere fra land med stramt kledte byråkratier og vår ganske avslappede klesstil?

– Vi har vært opptatt av at en stor del av dem i mottaket er fremmedkulturelle. Vi skal ikke kle oss i burka, men det skal være en kleskode som er ok og ikke virker frastøtende. Det blir mer offisielt, selv om vi ikke ønsker å skape distanse til brukerne.

Uniformeringen, understreker Engemyr, er ikke et resultat av at de ansatte ankom arbeid for lettkledd.

Deilig følelse

– Det er deilig å endelig ha fått begynt. Brukerne må kunne se hvem som jobber her, sier avtroppende mottaksleder og sosionom Andreas Stangenes, som aldri tar av uniformen i lunsjen.

Nav Kristiansand har stort trykk, opp mot 400 besøk daglig i publikumsmottaket. Stangenes kunne godt tenkt seg en mer komplett uniform, noe à la det de bruker i banken eller på Byhallen (rådhuset i Kristiansand, journ. anm.)

– Jeg må innrømme å ha sansen for det. Jeg synes vi bør legge igjen små spor hele veien om at vi har omtanke for at vi jobber i et serviceyrke for brukerne.

Beskyttelsesdrakta

– Det kan også virke dempende på avvik i store mottak som vårt. Innen klinisk sosialt arbeid har man som fagperson en nærhet som beskytter, men det kan bli for nært.

Uniformene, altså den valgfri bruken av vest eller jakke, kan fritt kombineres med private klær.

– Men jeg vurderer et forbud mot «bad taste», sier en smilende Stangenes, men må komme tilbake til hva som kvalifiserer til det.

De jobber med å få på plass en avtale med et renseri, slik at ansatte skal slippe å vaske uniformen hjemme. Men hva med reisen til og fra jobb, er det lov til å ha på uniformen på gata eller offentlige transportmidler?

– Det er helt nydelig hvis de er stolte av jobben og vil gå med vesten til og fra jobb. Det er ikke lenger slik at man kan kamuflere hvor man jobber. Det hviler på den ansatte å opptre sånn at man ivaretar Navs image.