HALLGEIR WESTRUM

hallgeir.westrum@anb.no

Forslagene om økt adgang til midlertidige ansettelser, utvidete rammer for overtid og muligheter til å pålegge mer søndagsarbeid har provosert dem som representerer landets arbeidstakere. LO, Unio og andre arbeidstakerorganisasjoner har sagt tydelig ifra hva de mener om de foreslåtte endringene i departementets høringsrunde. Og de har invitert Eriksson til møter og seminarer for å diskutere endringsforslagene og andre viktige spørsmål som opptar dem.

Men statsråden har konsekvent unngått å møte dem. En gjennomgang i Dagsavisen viser derimot at Eriksson har tatt seg tid til å treffe arbeidsgiver- og næringsorganisasjoner, i tillegg til pensjonister og veteraner. Det har sikker vært viktige og nyttige møter. Derimot er det for påfallende når arbeidsministeren skylder på at hans statsrådprogram er så stramt at han har vært nødt til å takke nei til invitasjoner til arrangementer i regi av Unio, Delta, LO Stat og Politiets Fellesforbund. Selv en travel statsråd har mulighet til å rydde plass i programmet for arrangementer han eller hun prioriterer.

Denne uka brøt Robert Erikssonen lang tradisjon da han i motsetning til sine forgjengere, uansett partifarge, valgte å utebli fra LO Stats Kartellkonferanse på Gol. Det årlige arrangementet regnes som en av de viktigste arenaer i norsk arbeidsliv, der politikere, arbeidstakere og arbeidsgivere i offentlig sektor samles for å drøfte aktuelle spørsmål. Eriksson stadige avslag til arbeidstakernes organisasjoner, lover ikke det godt for det velutviklede trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv. Hvis han mener å gi et signal med denne oppførselen, er det alvorlig. Men mest av alt er det feigt. En statsråd som kommer med upopulære forslag bør også ha mot og anstendighet til å stille opp foran dem som er uenige.

Delta-leder Erik Kollerud forteller til Dagsavisen at hans organisasjon tilbød Robert Eriksson å bestemme tidspunktet. Etter flere purringer kom det likevel svar om at han ikke kunne møte dem. Kollerud har et godt poeng når han sier at arbeidsministerens møtevegring innebærer et demokratisk problem. Det er selvsagt ingen tilstrekkelig dialog i et så viktig spørsmål som arbeidsmiljøloven når de som representerer arbeidstakernes interesser må finne seg i å utveksle synspunkter i høringsbrev eller fortolke svar som gis fra Stortingets talerstol.

Hvordan endringene i arbeidsmiljøloven blir, er ikke avgjort. Hvis Eriksson vil vente med å møte arbeidstakerne til han kan fortelle noe de vil like å høre, har han altså fortsatt en god mulighet.