YNGVIL MORTENSEN

yngvil@lomedia.no

Da Universitetet i Agder utlyste doktorgradsstipendiat i etikk og samfunn, var ikke Terje Emil Fredwall sen om å søke. Tilfeldigheter hadde ledet ham til KRUS, der han jobbet som rådgiver.

Senere ble det tre år i Kriminalomsorgsavdelingen i Justisdepartementet. Nå er han førstebibliotekar ved Universitetet i Agder.

– Hjertet mitt ligger i fengselsforskningen. I fengselet blir etiske problemer satt på spissen, og stipendiatet ga meg mulighet til å tenke og skrive omkring en yrkeshverdag få kjenner til, sier Fredwall.

Han har lett etter de moralske idealene som preger hverdagen til fengselsbetjentene.

– Fengselsbetjentene har jo et sammensatt oppdrag: De skal holde mennesker innesperret, ivareta fangene under fengselsoppholdet og hjelpe dem frem til de blir løslatt. Men hvordan skal dette oppdraget forstås? Hva bør betjentene legge mest vekt på, og hva tenker de selv om arbeidet sitt? Det er slike spørsmål mye av avhandlingen min dreier seg om.

Hva leter de etter?

Avhandlingen bygger blant annet på dybdeintervjuer med 19 fengselsbetjenter. Alle har vært ansatt minst ett år i fengsel, og jobber i høysikkerhetsavdelinger i både små, mellomstore og store fengsler. Han intervjuet også de fem medlemmene i aspirantnemda for å finne ut hva de egentlig ser etter når de velger ut dem som skal bli fengselsbetjenter. Videre har han analysert de yrkesetiske retningslinjer for kriminalomsorgen (2005), fagstrategien for kriminalomsorgen (2004), og stortingsmelding 37 om kriminalomsorgen (2008).

Utfra verdier og holdninger som kom fram i dette materialet, konstruerte Fredwall fem moralske idealer.

Det som står på spill. I intervjuene forteller fengselsbetjentene om hvordan de opptrer i forskjellige situasjoner, og hvordan de ønsker å opptre. Om hvordan de reflekterer rundt konflikter og dilemmaer som oppstår, og hvordan de tolker sin egen rolle i dette.

– Ingen betjenter er bare én ting, men noen er preget av ett, andre av flere idealer, sier Fredwall.

Han håper fengselsansatte som leser avhandlingen (som kommer som bok på Cappelen Damm i vår) vil kjenne seg igjen, og kanskje få noen nye perspektiver også.

De fem idealer:

Fredwall har delt idealene inn i nåtid – det som skjer i fengselet her og nå – og idealer som har et framtidsperspektiv.

1. Ordensvoktende: Idealet kjennetegnes av verdier som ro og orden og forutsigbarhet. Betjentene skal først og fremst sørge for at det er ro, orden og forutsigbarhet i fengselsavdelingen – fordi det å ha en stabil og rolig avdelingshverdag er noe som er godt og verdifullt i seg selv.

2. Oppdragende: Idealet kjennetegnes av at betjentenes arbeid beskrives som en oppdragergjerning. Betjentene skal oppdra fangene slik at de kan få andre og bedre vaner – til det beste for dem selv og andre mens de er i fengselet. Betjentenes mål er å hjelpe, gjennom å påvirke og oppdra.

3. Medvandrende: Idealet kjennetegnes av verdier som omsorg og selvbestemmelse. Fangene beskrives som medmennesker som betjentene har et moralsk ansvar for – innenfor rammene av fengselsoppholdet. Betjentene skal være grensesettende hvis de må, men omsorgsfulle og hjelpsomme så ofte de kan. Det er ikke bare viktig å snakke med fangene hvis det fører til bedre rehabilitering, endrede vaner eller økt sikkerhet, men fordi det er godt og verdifullt i seg selv.

4. Transformerende: Idealet kjennetegnes først og fremst av ønsket om å forandre de fengsledes livsførsel og levekår, og at betjentene skal være de som setter i gang en slik endringsprosess. Det er betjentenes oppgave å få de innsatte til å leve lovlydig, og det kan være nødvendig å sette til side de fengsledes egne ønsker og vurderinger – siden lovlydighet fremstår som viktigere enn hensynet til fangenes selvbestemmelse.

5. Veiledende: Idealet kjennetegnes av å legge vekt på fangenes liv etter løslatelsen. Betjentene skal være samtalepartnere og tilretteleggere for fangene frem mot løslatelsen, men det understrekes at fangene selv må ønske å få hjelp og råd før betjentene kommer med sine bidrag. Det vektlegges også at det å hjelpe fangene med å få jobb og utdanning, fast bolig og kontakt med familie er noe som er godt og verdifullt i seg selv – selv om det ikke fører til fremtidig lovlydighet.

Kjenner seg igjen

Fengselsbetjent Sindre Norgaard Hansen i Kristiansand fengsel kjenner seg godt igjen i «det ordensvoktende ideal».

– I en fellesskapsavdeling med 20 mann er vi avhengige av at de fungerer med hverandre. Vi kan ikke ha bråk og tull. Det skal bare én til for å ødelegge fellesskapet.

Man merker fort endringer. Hvis det kommer stoff inn, for eksempel. Vi er nødt til å fylle opp cellene så det er ikke alltid vi kan plassere folk som vi ønsker.

Mange innsatte kjenner hverandre fra før, og noen har konflikter utenfra som vi ikke vet om. Likevel er de flinke til å skjule det her. Noen ønsker å sone i isolasjon for å unngå andre på grunn av konflikter, eller andre ting, sier han.

Vandrer med

Norgaard Hansen kjenner seg også igjen i det «medvandrende ideal»:

– Det er vår oppgave å bli kjent, og det er mulig. De fleste sitter jo en stund. Vi rekker å bli kjent til en viss grad, særlig med kontaktfangene som vi blir ekstra godt kjent med. Jeg føler at jeg har tid til det, selv om det noen ganger er vanskelig på

grunn av turnusen, sier Sindre Norgaard Hansen.

Prøver å veilede

Fengselsbetjent Chris Myhre kjenner seg igjen i det «veiledende ideal», men sier det er en veldig vanskelig oppgave.

– Vi prøver å hjelpe. Men når den samme innsatte kommer tilbake til fengselet for femte gang… «Du må prøve å holde deg borte litt lenger», sier vi da. Det skal så mye ressurser til for å få noen inn til rusbehandling, for eksempel. Så stikker de av etter en dag. Det er vanskelig å få til dette igjen. Vanskelig å få permisjon, få plass.

Vi prøver å påvirke så mye vi kan, men de må selv ønske endring. Hvis de ikke vil selv, kan ikke jeg gjøre noe, sier han.