ROY ERVIN SOLSTAD

res@lomedia.no

Det hevder Abdallah Al. Helo, president i busseiernes forening i Palestina. Hovedskylda for det, må de palestinske myndighetene ta.

Får ikke øke prisene

– Billettprisene bestemmes av regjeringen, men selv om utgiftene øker, får vi ikke ta mer for billettene. Den siste reguleringen kom i 2011, og utgiftene har steget mye siden det, påpeker han.

Busseierne har bedt om at drivstoffavgiftene senkes, slik at ikke busseierne skal tape på den økte drivstoffprisen. Det kravet er ikke blitt etterkommet.

– Ikke vil de øke billettprisene heller, for da vil de statsansatte kreve mer lønn siden transport til og fra arbeid blir dyrere, fortsetter han.

Resultatet for busseierne er at marginene blir mindre og mindre.

– Det gjør at vi ikke kan lage en avtale med sjåførenes fagforeninger, sier Helo.

Over 1000 busser

Offentlig transport i Palestina får ingen økonomisk støtte, men det kreves statlig lisens for å kunne betjene de enkelte rutene.

– Får vi en rute, så beholder vi den for alltid. Det er ingen anbud, påpeker han.

I busseiernes forening er det 95 selskaper, men kun 86 av dem er aktive.

– Årsaken er at Jerusalem er stengt, slik at man ikke kan kjøre mellom Vestbredden og Jerusalem. Selskapet som kjørte mellom Ramallah og Jerusalem, hadde 36 busser alene, sier han.

Helo forteller at i dag har selskapene mellom to og 40 busser. Totalt i Palestina er det 350 store busser og drøyt 700 mindre 20-setere.

– Det er kun ett bussselskap som ikke er medlem i forbundet. Selskapene er stort sett familieselskaper, og det er ingen organisasjonsplikt. Selskapene ønsker å være med. Når det gjelder størrelse, så er inntrykket mitt at selskapene vokser. Det blir også flere småbusser som kan konkurrere med sjusetertaxiene, sier han.

Kan kurere kaoset

Helo skulle gjerne sett at det var enda flere busser i Palestina.

– Vi prøver å fortelle regjeringen at busser er mer effektive enn taxier, og at de vil ta vekk mye av trafikk-kaoset i byene. I 1967 var det 40 taxier i hele Palestina. Nå er tallet over 10.000. Regjeringen har gjort en stor feil ved å gi masse lisenser til taxi-servicebilene, så her er det transportørene som står og venter på kundene og ikke motsatt, sukker han oppgitt.

Han kaller hele systemet for korrupt.

– Vår oppfatning er at det er korrupsjon. Det går an å få kjøpt slike lisenser under bordet, og da blir det fort for mange av dem, understreker han.

Provisjonslønn

Bussjåførene i Palestina jobber fra folk drar på jobb om morgenen til de skal hjem igjen i 18-19-tiden på kvelden.

– Den travleste tiden er mellom sju og åtte på morgenen og mellom klokka 14 og 16 på ettermiddagen. Mellom klokka ni og 14 er det lite å gjøre, forteller Helo.

De aller fleste sjåførene har provisjonsbasert lønn. De får 30 prosent av de de kjører inn, men noen større selskaper har begynt å betale både fast lønn og provisjon.

– Lønnsforhandlingene skjer lokalt i hver bedrift, og sjåførlønna ligger fra 5000 til 6000 kroner i måneden. Sjåførene jobber seks dager i uka. Kun fredag er fridag, forklarer han.

For å være bussjåfør må man være minst 22 år gammel, og først ha tatt sertifikat for bil, deretter lastebil og så buss.

– I tillegg må man ha mekanikk- og førstehjelpskurs. Alt dette må sjåføren dekke selv. Totalkostnaden ligger på omtrent 4000 kroner, sier han.

Fikk rare blikk

I motsetning til i Norge, er det ingen kvinnelige bussjåfører i Palestina. For noen år siden var det derimot en kvinnelig lastebilsjåfør på Vestbredden.

– Hun fikk mange rare blikk etter seg. Det er ikke sosialt aksepterte at kvinner skal kjøre buss, men de kan godt være kursledere for sjåførene, sier Abdallah Al. Helo, president i busseiernes forening i Palestina.