JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Straffet for å stå på

– Den største feilen jeg gjorde, var at jeg presset meg til å gå på jobb etter ulykken, sier Bjørn Egil Johansen fra Greåker. Nå tviler legene på at han er yrkesskadet.

randi@lomedia.no

Sitte, gå, stå, ligge – ryggen verker hele tida. Bjørn Egil Johansen (46) strever hele døgnet med følgene av en kraftig prolaps som setter nerver i klem nedover i beinet. Han prøver å døyve smertene med en cocktail av smertestillende tabletter. Men problemene med å sove holder fortsatt taket.

Det verste er likevel at han ikke klarer å jobbe. For han har vært veldig glad i jobben sin, å transportere stillaser og maskiner til og fra Skanska sine byggeplasser. I mars neste år er det gått fire år siden han skadet ryggen. Forsøk på å jobbe 20 prosent fungerte ikke.

– Skaden skjedde en fredag da jeg lastet opp stillaser på en byggeplass i Drøbak. Jeg hadde ett hiv igjen og sto på toppen av lasset mer enn fire meter over bakken da jeg tok et skritt bakover, og mistet fotfestet. Jeg kom ned på beina, men det var en veldig hard landing. Jeg kjente straks at det hadde skjedd noe i ryggen, for det svei og jeg følte meg kvalm. Jeg fikk hjelp til å stroppe lasta, kjørte så direkte hjem og la meg rett ut.

Det gjorde grusomt vondt i ryggen. Men Bjørn Egil nektet å bli hjemme, han ville på jobb.

Streng mot seg sjøl

– Jeg beit tenna sammen, satt på motorkassa når jeg kjørte og krøyp på lasteplanet, sier han.

Like etter kom påskeferien. Da ville han vel bli bedre? Nei. Fridagene i mai hjalp heller ikke. Skademeldingsskjema ble sendt til Nav. Men til legen gikk han ikke, ville unngå å være borte fra jobb.

– Jeg hadde argumentert for at firmaet skulle kjøpe inn en ny og større lastebil, og følte meg ansvarlig for å få dette til å lønne seg. Dessuten var jeg den eneste i firmaet med både sertifikat for stor lastebil og kranførerbevis, og derfor «uunnværlig», forklarer han.

Før fallet hadde han jobbet masse overtid. I tillegg hadde han bygd hus ra bånn av, bygd opp bilen fra vrak, var aktiv jeger og friluftsmann. En fyr med masse futt.

Alt dette ble det slutt på. Ryggsmertene styrte alt. Bjørn Egil håpet at han ville bli bedre etter hvert. Men i september gikk det ikke lenger. Fra legen var veien kort til to ryggoperasjoner.

Avviser yrkesskade

– Nå blir du ikke bedre, sa kirurgen etter siste runde. Spesialistenes konklusjon er at han aldri vil komme tilbake i full stilling.

Bjørn Egil går på arbeidsavklaringspenger, mens han kjemper for å få skaden godkjent som yrkesskade.

– For meg er saken soleklar. Jeg hadde vært i full jobb i dag om jeg ikke hadde ramla ned, sier Bjørn Egil.

Problemet er at ryggspesialistene som har undersøkt ham, ikke er enig i dette. Legen til forsikringsselskapet mener han hadde slitasjeskader i ryggen fra før, og at fallet bare har gjort ham ti prosent verre. Nav-legen er i tvil, men har landet på samme konklusjon.

Det både forsikringsselskapet og Nav legger stor vekt på i sine avslag, er at Bjørn Egil drøyde mange måneder med å oppsøke lege.

Får god hjelp

Skadesaken havnet ikke hos Fellesforbundet før i januar 2011. Sekretær i Østfold, Odd Riise, har holdt i saken videre. Han sier at Fellesforbundet har ikke gitt opp. Avslaget fra Nav er anket, og forbundet vil betale for en tredje spesialistundersøkelse, som koster 20-30.000 kroner. Håpet er at den støtter opp under tvilen til Navs lege. I så fall kan det være mulig å få skaden godkjent som yrkesskade.

Bjørn Egil er full av lovord om hjelpen han har fått fra forbundet. Nå er han i dialog med Nav om utplassering hos Statens Naturforvaltning – hvis det ikke blir mye kjøring i en slik jobb.

– Jeg håper jeg kan være mye ute i skauen. Det gjør meg bedre og tar tankene vekk fra smertene. Selv om jeg ikke klarer å bevege meg så fort lenger.

Annonse

Flere saker

Annonse