I Genève: YNGVIL MORTENSEN

yngvil@lomedia.no

Renée Rasmussen tok seg gjerne tid mellom slagene til å signere den enorme tavlen som markerer at ILO-konvensjonen mot slavearbeid er blitt styrket. Den forplikter nå medlemslandene til å jobbe aktivt for å hindre slavearbeid, og til å gi ofrene for dette beskyttelse og erstatning. Men først må altså landene ratifisere protokollen.

Rasmussen er både glad og stolt. Hun satt i komiteen som arbeidet med protokollen til konvensjonen som ble vedtatt i 1930.

– Jeg håper Norge er i farta og ratifiserer protokollen til konvensjonen fort, sier Rasmussen som leder den norske arbeiderdelegasjonen til den enorme ILO-konferansen.

I år er hun med i komiteen som ser på hvordan myndighetene kan støtte små og mellomstore bedrifter.

– Det er aktuelt i alle land. I mange land jobber over halvparten av arbeidstakerne i små og mellomstore bedrifter. I noen land står de for 50 prosent av skatteinntektene.

(Den enorme uformelle sektoren i verden er det en annen komité som ser på.)

Som i alle ILO-komiteene, sitter det her representanter for arbeiderne, arbeidsgiverne og regjeringene.

– Arbeidsgiverne er mest opptatt av at det skal være enkelt og billig å etablere nye bedrifter. De snakker mye om behovet for støtteordninger som lavere skatt og gratis eller billig strøm og vann, sier Rasmussen.

– De har knapt nevnt arbeidstakernes rettigheter i sine innlegg i komiteen. Vi, representantene for arbeidstakerne, har sagt «anstendig arbeid» hundre ganger og forsøkt å minne partene på at vi er i ILO og hva ILOs grunnmur er – det er faglige rettigheter.

Rasmussen forteller at den norske regjeringens representant, Gundla Kvam, fra Arbeidsdepartementet, fikk applaus etter sitt innlegg i komiteen for noen dager siden. Kvam sa blant annet at helse og sikkerhet på arbeidsplassen bør sidestilles med de fundamentale rettighetene som ILO skal fremme, sammen med retten til å organisere seg og utryddelse av slavearbeid og barnearbeid.

Så fyker Renée Rasmussen til neste møte.

Nina Mjøberg:

Det er cirka tjuende gang Mjøberg deltar på arbeidskonferansen. Det betyr ikke late dager i den varme junisola som skinner over Genève - om noen skulle tro det.

Gjennomgangen av ulike brudd på konvensjonene og manglende rapportering fra myndighetene i ILOs styresal er i full gang. Mjøberg er med i komiteen som sjekker om landene etterlever reglene slik de har forpliktet seg til. Hun sitter med tolkeapparatet og debatten på øret, med blikket vekslende mellom Ipaden og den 600 sider lange rapporten om konvensjonsbruddene.

Så forsvinner hun ut.

Det er møte i fagbevegelsens koordineringsgruppe om Hvite-Russland, et av landene hun har bestemt seg for å følge med på. Om noen dager skal Hvite-Russland i ilden, når 24 utpekte land skal debatteres i komiteen for konvensjonene. Da skal Mjøberg holde innlegg, og blant annet fortelle om hvordan fagorganiserte har store problemer med å få fornyet midlertidige arbeidskontrakter.

I tillegg følger hun nøye med på Swaziland, Tyrkia og Qatar.

«Hele verden» er her. Mjøberg og kollegene møter fagforeningskamerater fra mange land. Sammen med Fazel Sabetzadeh møtte hun representanter for den arabiske regionale fagbevegelsen i morges og diskuterte prosjekter med hensikt på å få flere ungdommer til å fagorganisere seg, og gi dem innflytelse, få dem til å stille til valg på lederverv.

Før det igjen var de med på den internasjonale fagbevegelsens felles morgenmøte. Og har rukket å møte fagbevegelsen fra det oljerike arabiske sultanatet Oman som internasjonal avdeling har satt i kontakt med Industri Energi. Omanerne ønsker å lære av LO om samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidere, kollektive avtaler og likestilling. I går undertegnet norsk og omansk LO en samarbeidsavtale for flere år framover. De er spesielt interessert i oljesektoren og LO har satt dem i kontakt med de faglige oljeekspertene i Industri Energi.

Ellen-Kathrine Fauske:

Ellen-Kathrine Fauske, nestleder i LOs internasjonale avdeling, begynte dagen med fellesmøte for arbeiderrepresentantene i komiteen for beskyttelse i arbeidslivet. Det handler om lønn, arbeidstid, arbeidsmiljø og mødrevern. De utpekte representantene som sammen med noen få fra arbeidsgiverne og regjeringene skal utarbeide utkast til konklusjoner. Her kan det bli harde forhandlinger. Når utkastet er ferdig gjøres de siste forhandlingene og justeringene av alle i komiteen. Dette blir det nye «handlingsprogrammet» for ILO som vedtas formelt på slutten av konferansen.

– En gang i året skal alle medlemslandene rapportere på noen av konvensjonene de har forpliktet seg til. Det rapporteres også på hva som hindrer landene i å ratifisere konvensjoner de ikke har forpliktet seg til å følge og hva de har gjort for å nærme seg en ratifisering. Blant andre LO bidrar til rapporteringen.

Norge har for eksempel ikke ratifisert hushjelpskonvensjonen.

– Arbeidet med denne konvensjonen blir ofte trukket fram som ILO på sitt beste, sier Fauske.

– Fakta kom på bordet, problemet ble synliggjort og enda en gruppe arbeidstakere fikk universelle rettigheter. Flere fagforeninger for hushjelper er dannet siden.

Fauske forteller fra møter i sin komité at arbeiderrepresentantene framhever kollektive forhandlinger som et av de viktigste instrumentene vi har for å sikre anstendige arbeidsvilkår.

– Arbeidsgiverne stiller på sin side spørsmålstegn ved behovet for universelle standarder, forteller hun.

– Den norske regjeringen har holdt svært gode innlegg til støtte for universelle standarder og for å inkludere helse og sikkerhet på arbeidsplassen i de grunnleggende rettighetene på linje med organisasjonsfrihet, forbudet mot barnearbeid, tvangsarbeid og diskriminering.

– Det er viktig å huske hvorfor ILO ble etablert. Målet var, og er, sosial rettferdighet og verdige liv. Arbeidsgiverorganisasjonene den gangen forsto det var nødvendig med internasjonale standarder for å sikre rettferdig konkurranse. Regjeringene ville unngå opptøyer. Alle hadde en felles interesse av at ILO ble stiftet.