ANE BØRRUD (tekst)

ane.borrud@lomedia.no

Fire år tok det fra Store Norske startet gruvedrift på Svalbard til bedriften opplevde sin første krise.

– I januar 1920 var det en eksplosjon i hovedgruva som drepte 26 mennesker, forteller historiker og Svalbard-ekspert Thor Bjørn Arlov.

Han går kjapt igjennom Store Norskes historie.

– Etter at Store Norske kjøpte Svea-gruva av svenskene i 1933 – 34, var det lange perioder med driftshvile der. Det var forsøk på oppstart før andre verdenskrig, men Svalbard ble evakuert i 1941. Så var det forsøk på å starte opp igjen etter krigen. Det varte noen år, så ble det ny driftshvile. På 1970-tallet var det store forhåpninger til utbygging av Svea, men prosjektet måtte skrinlegges. På slutten av 1980-tallet var det lave priser og minkende ressurser, og Store Norske måtte nedbemanne. Det var først med åpningen av Svea Nord ved årtusenskiftet at det virkelig kom fart i drifta.

Historikeren peker på at krise er et gjennomgående trekk ved mange ressursbaserte virksomheter.

– Kulldrift internasjonalt er kjent for det.

Avhengig av staten

Store Norske var et privat selskap da det ble opprettet i 1916. Under den økonomiske krisen på 1920-tallet gikk banker overende, og Store Norske måtte refinansiere. I 1933 inngikk bedriften en avtale med staten, der staten berget bedriften og samtidig fikk to styremedlemmer.

– Dette er en viktig avtale i Store Norskes historie. For samtidig som staten refinansierte bedriften, sikret staten seg en del rettigheter. Blant annet plass i styret, og en klausul om at Store Norske ikke kunne selges til utlandet uten godkjenning fra staten først.

På slutten av 1950-tallet ble situasjonen igjen alvorlig for kulldriften på Svalbard.

– Det var både en ressurs- og markedskrise, og dette var bakgrunnen for at Stortinget, med Arbeiderpartiet i spissen, gikk inn for å etablere Norsk Koksverk i Mo i Rana.

Koksverket ble bygget i tilknytning til Jernverket, og skulle sikre at svalbardkullet ble solgt.

I 1973 kjøpte staten opp 1/3 av aksjene i Store Norske, og i 1976 kjøpte staten opp resten av aksjene.

Garantist for norsk tilstedeværelse

Etter at staten hadde tatt over aksjene i Store Norske, var det et tett forhold mellom staten og bedriften.

– Da var rett og slett gruvedriften styrt av Stortinget og departementet.

Myndighetene vedtok bedriftens budsjett og satte tak på produksjonen. Store Norske var avhengig av subsidier, og var et underskuddsforetak bedriftsøkonomisk sett.

– Fram til 1990-tallet var Store Norske garantisten for norsk tilstedeværelse på Svalbard. Det var viktig for Norge å ha en troverdig tilstedeværelse. I lange perioder var Store Norske nesten den eneste bedriften som var på øya, og den har vært kjempeviktig.

Ny vår på 1990-tallet

På 1990-tallet skjedde en omstilling fra et nokså ensidig gruvesamfunn til differensiert næringsliv i Longyearbyen.

– Det var et ledd i en bevisst politikk fra myndighetene. Byen fikk flere ben å stå på, med satsing på reiseliv, service, høyere utdanning og forskning. Satsingen var svært vellykket.

På slutten av 1990-tallet startet oppfaringa av gruva Svea Nord, som formelt ble åpnet i 2001. Stortinget fjernet produksjonstaket for kulldriften. Det var gode priser på kull og gunstig dollarkurs. Det kom en ny vår for samfunnet i Longyearbyen. Den statlige styringen ble mer indirekte, gjennom generalforsamlingen i bedriften.

– Utviklingen av sentralfeltet – som senere ble kalt Svea Nord – foregikk parallelt med økonomisk omstilling i Longyearbyen. Fra 1990-tallet fram til i dag har befolkningen fordoblet seg i Longyearbyen, forteller Arlov.

Store Norske viktig i dag også

På spørsmål om hvor viktig Store Norske er for Svalbard-samfunnet i dag, konkluderer Arlov med at bedriften fortsatt har stor betydning.

– Det er en sammenheng mellom kvantitet og kvalitet. I 1990 var det ca. 1100 innbyggere, nå er det over 2.000. Samfunnet i dag er mye mer spennende og variert enn det var i 1990. Kvantiteten betyr noe. For hva slags tjenester som tilbys, hvilke butikker som finnes, hvor mange frivillige det er i idrettslaget og hvor mange som er trenere til ungene.

Han peker også på at Store Norske er en industribedrift.

– Det er klart av hvis gruvedelen av bedriften forsvinner, så vil det være et kompetansemessig og kulturelt tap. Det har konsekvenser. Det er klart at Store Norske er viktig i lokalsamfunnet i dag.

Omstilling er mulig

Krisen i Store Norske skyldes lave priser på kullet. Bedriften går med underskudd. Arlov ser ikke for seg at markedet kan redde bedriften.

– Sjansen for at markedet plutselig skal snu og gjøre kullproduksjonen lønnsom, er antakelig ganske liten.

Arlov har selv bodd på Svalbard i flere perioder, også under krisen på slutten av 1980-tallet.

– Den gangen var det nedbemanning og krisestemning. Mitt inntrykk er at det er en mye mer offensiv holdning nå enn da. Folk er realistiske, optimistiske og konstruktive. Nå er det et mye mer variert samfunn, med mange flere ben å stå på. Det er klart samfunnet er i en kjempevanskelig situasjon. I en overgangsfase vil det bli veldig krevende.

Men med en ressurssterk befolkning, et aktivt lokalstyre og myndigheter som er velvillig innstilt overfor Svalbard, ser historikeren også et håp for fremtiden.

– Den historiske erfaringen fra Svalbard er at omstilling er mulig. Det kan tenkes at man får en ny runde med statlige midler med trykk på omstilling. At det vil bli et midlertidig fall i folketallet, men at det vil komme tilbake til dagens nivå, spår han. Men understreker at han er historiker, og det er fortiden han er ekspert på. Ikke fremtiden.