Det er fordi jeg elsker mat. Jeg kunne gjerne spist middag tre ganger om dagen. Nytrukket torsk og poteter. Thailandsk curry med kokosmelk. Svigermors østafrikanske bønnegryte med maisstappe. Tro meg, jeg kunne spist meg verden rundt.

Nå for tiden går det i brødbaking. Å jobbe for mye med hodet har nemlig en pris. Når arbeidsuka er slutt, koker det i topplokket, harddisken er full, og jeg får et intenst behov for å gjøre noe med hendene. I helgene fører det til utagerende elting og knaing på kjøkkenbenken, før jeg kjenner at den indre roen er gjenopprettet.

Arbeidsuka starter med det norskeste som fins: matpakke med hjemmebakt brød og brunost.

Men for å parafrasere Hamlet: Noe er råttent i kongeriket Norge. Hver fjerde handlepose går rett i søpla, og nylig la Folkehelseinstituttet frem en rapport som viser at usunn livsstil er det som tar flest liv. Dette er bare del av et større bilde, for på verdensbasis dør nå flere av fedme enn av sult. Hjertekarsykdommer, type 2 diabetes og kreft står nå for nesten 70 prosent av alle dødsfall globalt. Grunnen er at velstandsøkning i utviklingsland fører til at folk legger om til et mer vestlig kosthold med mye kjøtt, salt og ultrabearbeidet mat.

Mine ugandiske besteforeldre i landsbyen Gayaza spiste det som ble dyrket i landsbyen – i tillegg til de engelske koloniherrenes hvite loff og indernes chapati og sukkesøte te. De døde av alderdom, fremskyndet av diabetes og kreft. Min ugandiske far, en bereist, universitetsutdannet agronom, kan mye om mais, bananer og peanøtter. Men som del av den afrikanske middel-og overklassen, var salt- og kjøttinntaket hans skyhøyt, kombinert med mye bilkjøring og stillesitting på kontor. Han har i dag diabetes, høyt blodtrykk og halter etter et kraftig slag.

Folk er viktige for meg, derfor bryr jeg meg både om det jeg, familien – og du – spiser. Mat og helse utgjør de nye klasseskillene som avgjør hvor lenge vi lever, og hvordan vi dør. Paradokset er at vi spiser for mye, vi spiser feil – samtidig som vi aldri før hatt et så fjernt forhold til mat og hvor den kommer fra. Det råder full forvirring om hva som er klimavennlig, dyrevennlig, sunt og usunt. Mens vi kjøper ferdigmat og lurer på hvordan man egentlig sløyer en fisk, sukker gourmetkokkene, slakterne og bestemødrene våre over at det som før var elementær matkunnskap, nå er nesten borte. Samtidig viser forskning at norsk matkultur og lokale råvarer er i sterkt oppsving, ja selv de unge vil gjerne ha norsk tradisjonsmat.

Professor ved NMBU, Birger Svihus, vokste opp på en gård, og der hyllet man ikke kokken i utrengsmål. Kommentarer ved bordet het enten: «Vel edane», eller «Det vakkje någe usmag». Ja, nordmenn var en gang et nøkternt folk, og det er den gammeldagse verdien måtehold som vil vise vei ut av uføret. Enkelt sagt: Kutt ned på kjøttet. Spis mer planter og fisk. Spar på restene. Vel edane!

Tri Nguyen Dinh

Asta Busingye Lydersen,

skribent og musiker