Morten Hansen

morten.hansen@lomedia.no

– Jeg blir trist. Og så føler jeg meg så veldig maktesløs.

Line Khateeb ser ned i glasset med kaffe og melk. Det er langt til ”landet med melk og honning”. Landet det aldri blir enighet om.

Endringer.

Som leder av Palestinakomiteen, og med palestinsk familie på farssiden, blir hverdagen endret når bildene og rapportene om drepte sivile og barn strømmer på. Forespørsler fra media og engasjerte mennesker. Også på det private plan blir det endringer. Redsel og usikkerhet dukker opp.

– I forhold til de som blir virkelig rammet er det ingenting. Jeg jobber på et asylmottak hvor noen av beboerne kommer fra Gaza. De har fortsatt familie der. De føler seg virkelig ”lost”, sier Khateeb.

Hennes familie på farssiden er ikke direkte berørt av krigen. De bor på den trygge siden av muren, som skiller palestinere fra israelere. Selv kommer Khateeb fra Bergen. Nå har 25-åringen slått seg ned på Tøyen i Oslo med ektemann og en datter.

Pågang.

Hun hadde tenkt å bruke romjula og dagene på nyåret til å lese seg opp til en eksamen. Den hun ikke fikk tatt i fjor. Deretter skulle hun roe seg ned fram til slutten av februar – for å forberede seg på å bli tobarnsmor.

Så angrep Israel palestinerne på Gaza. Det nye året ble ikke slik Line Khateeb hadde tenkt.

Nå sitter hun på en lunsjkafé og svarer på spørsmål. Rundt oss er det barnegråt. Men barnegråt på en lunsjkafé er annerledes enn på et marked som ligger i ruiner.

– Vi har aldri opplevd så mye pågang som etter at angrepene startet. I løpet av noen få uker fikk vi i Palestinakomiteen 700 nye medlemmer. I tillegg har det vært stor pågang fra media og enkeltpersoner, som vil vite mer om hva som skjer, sier Khateeb.

Forsvar.

Det hender hun føler seg misforstått. I enkelte diskusjoner føler hun seg trengt opp i et hjørne. For utenforstående framstår hun som en forsvarer av palestinske angrep på sivile.

– Jeg ender opp med å svare på Israelsk retorikk. En retorikk der palestinernes motstandskamp blir definert som terror, mens Israelske helikoptre som skyter raketter i boligområder på Gaza ikke er det, sier Khateeb.

Men Khateeb forsvarer ikke raketter mot sivile i Israel. Heller ikke selvmordsbombere på israelske busser og kafeer.

– Jeg kan forstå følelsen av maktesløshet og at noen dermed ikke ser noen annen utvei. Men jeg har ingen interesse av å forsvare angrep på sivile. Å angripe sivile er like uakseptabelt enten det er palestinere eller israelere som gjør det.

Fordømmelse.

I tillegg er det åpenbart ikke strategisk klokt. Hamas blir i dag fordømt, og av mange sett på som en terrororganisasjon.

– Hamas hadde fått mye mer sympati om de kun angrep militære mål. Jeg forstår ikke hvordan de tenker strategisk. De har rett til å kjempe mot okkupantene. Men jeg skulle ønske de kunne stoppet selvmordsaksjonene. De tjener ikke vår sak. Det gir Israel en grunn til å fortsette den brutale okkupasjonen, sier Khateeb.

Samtidig understreker hun at bildet av Hamas ikke er sort-hvitt.

– Hamas er ikke bare en militær og politisk del. De er også en organisasjon som arbeider for velferden til fattige palestinere, og som blant annet driver sykehus og barnehager. Jeg kan ikke fordømme hele organisasjonen når deler av den hjelper så mange trengende med mat og medisiner, sier Khateeb.

I perioder har denne hjelpen vært eneste mulighet for palestinerne på Gaza. Murer og gjerder er blitt bygget. Åtte år med okkupasjon har gjort det tøft å bo på Gaza og Vestbredden.

– Folk kan ikke reise fritt. De kan ikke planlegge hvor de skal reise i morgen eller om en uke. Gravide vet ikke om de kommer til fødeklinikken. Okkupasjonen påvirker alle aspektene ved livet, sier Khateeb.

Forandring.

Selv har hun ikke vært på Gaza på ti år. Khateeb er likevel jevnlig på besøk hos sin familie og sine venner. To ganger i året reiser hun til Israel og Vestbredden. Khateeb har merket en endring blant palestinerne.

– Krigen har skapt økt samhold og enhet mellom palestinere på Vestbredden, Gaza og Israel. Jeg vil tro at nå føler alle palestinere at de er fra Gaza. Det er nødvendig. Det må bli slutt på de interne stridighetene, sier Khateeb.

Men fortsatt er det en vei å gå. De interne stridigheten i Fatah er kjente. Det samme er korrupsjonen. Det var det som fikk palestinerne til å stemme på Hamas ved siste valg. Nå håper Khateeb på forandring.

– Det er håp. Selv om det er vanskelig å bygge demokratiske institusjoner som fungerer godt under en okkupasjon, er det er mange unge krefter i Palestina som ønsker et alternativ til det eksisterende. Det er disse vi må sette vår lit til. Jeg må jo håpe og tro på forandring.