Maktmennesket, mannen og mytene
jan.erik@lomedia.no
Historiker Olav Njølstad har skrevet en biografi i mursteinsformat om en av de politisk mektigste menn i etterkrigsnorge. Jens Chr. Hauge (1915-2006) var riktignok både som forsvarsminister og justisminister underlagt statsminister Einar Gerhardsen, men hadde i sitt 91-årige liv en mengde formelle og uformelle posisjoner i så vel norsk samfunnsliv som i Det Norske Arbeiderpartiet (DNA). Hans innflytelse var antagelig enorm.
Hauge klarte dessuten det kunststykket å være nær venn med både Gerhardsen og Haakon Lie. Summa summarum må det vel være lov å si at han sånn rent ideologisk befant seg trygt plassert på høyresiden i DNA.
Under krigen var som kjent Hauge leder av milorg, en posisjon som skulle sette et sterkt preg på hele resten av hans liv. Etter at statsrådspostene var unnagjort, den siste på 1950-tallet, var det industripolitikk og politisk overvåking av særlig kommunister som ble advokat Hauges viktigste bidrag til norsk gjenreisningspolitikk. Interessant er det å lese hvordan han snodde da Lund-kommisjonen begynte sine granskninger. Noen unnskyldninger kom Hauge aldri med.
Hauge var ikke bare styreformann i Statoil og SAS, også Nationaltheatrets styre ledet han i en turbulent tid. Med stram og pragmatisk hånd.
Hauge ble også kjent for å være en mediesky person som satt bak og trakk i trådene. En del er antagelig sant, mens noe er myter. Njølstads biografi drøfter mange av mytene omkring Hauge.
Gjennom boka får vi raskt et bilde av en usedvanlig begavet mann som jobbet omtrent døgnet rundt. Njølstad har helt åpenbart en stor beundring for Hauge, og det er partier av denne boka som gir et temmelig ukritisk bilde. Styrken er at noteapparatet bakerst i boka er på hele 135 sider! Dette er imponerende og bidrar til å slå oss som ikke er faghistorikere nesten helt ut. Du skal kunne din historie godt for å argumentere mot Njølstad.
Mellom linjene i denne teksten skjuler det seg imidlertid en del kritikk, kanskje særlig av mennesket Hauge. Han var åpenbart en stabukk som hadde vanskelig for å innrømme egne feil. Han var maktglad og søkte posisjoner hvor han kunne få innflytelse. I en del miljøer var han da også relativt dårlig likt – ja, nærmest hatet noen steder.
Njølstads bok handler stort sett om Hauges yrkesmessige liv, men streifer nå og da også innom hans privatliv. Der møter vi Mannen Hauge, som var glad i kvinner – og ikke bare en av gangen. Njølstad går langt i å beskrive den lange mannen som pikenes Jens der et ordinært familieliv måtte seile sin egen sjø.
Boka inneholder for øvrig også noen dikt Hauge skrev. Direkte pinlig blir det når det viser seg at noen av disse mot slutten av Hauges liv også ble utgitt av Gyldendal i bokform. Njølstad unnlater ikke å nevne dette, men er i nærheten av å gi forlaget skylda for utgivelsen. Mens Hauge blir unnskyldt for sin høye alder.
Som bok er denne biografien et ruvende verk. Den er så full av informasjon at den nesten aleine kan regnes som et historieverk fra etterkrigstidas Norge. Språklig er den også langt over gjennomsnittet. Riktig nok er den noe tørr i formen, men det kler innholdet bra. Forfatteren er også i stand til å skifte toneleie når innholdet krever det.
Når forlaget på vaskeseddelen også har klart å hente inn nærmest panegyriske uttalelser fra flere toneangivende norske politiske aviskommentatorer, skulle nok salgssuksessen være sikret.
Jens Chr. Hauge – fullt og helt Aschehoug 2008
