Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Jeg tror vi kunne vært som Lewis, hovedpersonen i romanen ”Utskudd” av Sadie Jones, de fleste av oss. Det er kanskje derfor hans historie virker så sterk.

Han er med da hans mor drukner. Lewis er bare et barn, han forsøker å redde henne, men mislykkes. Etter dette trekker han seg mer og mer inn i seg sjøl. Faren er en relativt følelseskald fyr som bare noen måneder etter at han blir enkemann finner seg ei ny dame.

Lewis bærer på en enorm skyldfølelse. Den blir så sterk at han begynner å skade seg sjøl fysisk uten at han kan forklare hvorfor. Etter hvert blir han også regnet som en snåling i bygdesamfunnet han bor i et stykke utenfor London. Allerede prologen i denne romanen har fortalt oss hvordan det kommer til å gå. Lewis setter en dag fyr på bygdas kirke og må sone to år i fengsel. Da er på sett og vis løpet kjørt.

Dette er et debutarbeid, og forfatteren gjør en troverdig skildring av en tenåring som nettopp er løslatt fra et ensomt opphold i fengsel. Enkelte partier gjør nesten vondt å lese.

Lewis ønsker å begynne et nytt liv, men hans gamle kjenninger i hjembygda, som han reiser tilbake til etter ferdig soning, er stinn av fordommer. Dette gjør rehabiliteringen nærmest umulig. Lewis får riktignok både jobb og tak over hodet, men blir ellers behandlet som den det er noe galt med – han tilgis aldri. Det blir en dobbelt soning sånn det skjer med så mange straffedømte også i det virkelige livet. Mistenkliggjøringen ligger på lur hele tida.

Også denne bygdeholdningen er vond lesning, men samtidig det som redder fortellingen. For denne fordømmelsen, eller mangel på kjærlighet, virker sjølsagt inn på Lewis. Han blir mer og mer psykisk ustabil. Og her ligger spenningen. Hva galt vil han til slutt finne på? Hvem vil han forgripe seg på? Som i en tradisjonell krimroman eller psykothriller, mangler det ikke på mennesker som er i faresonen for hovedpersonens vrede og bitterhet. Dermed blir boka en riktig ”pageturner”, ei bok det blir vanskelig å legge fra seg.

Dette er også en oppvekstroman som så mange andre fortellinger. Vi møter et guttebarn som skal bli en voksen mann. Og får bli med på denne ferden i noen år samtidig som vi inviteres til å reflektere med på hvorfor og hvordan en avgjørende hendelse gir oppvekst og liv en retning.

Sjøl om språket ikke på noen måte er oppsiktsvekkende, og storyen relativt kronologisk og tradisjonelt komponert, så griper denne fortellingen. Hovedårsaken til dette er at vi møter karakterer med sterke og svake sider som vi tror på.

Det eneste jeg i denne teksten ikke tror på, eller i hvert fall ikke vil tro på, er avslutningen. Den kunne til og med Hollywood ha gjort bedre. For romanen er på flere steder nær det banale, men tar seg fint inn igjen fordi den tilbyr andre løsninger enn forventet. Derfor blir slutten et skikkelig antiklimaks.

Utskudd Oversatt av Knut Ofstad Gyldendal 2009