Torgny Hasås, LO-Aktuelt

torgny.hasaas@lomedia.no

Det er kaldt og det snør. På taket tvers over gata jobber noen rørleggere.

– Det ville være koketteri å si at jeg savner det, sier Raymond Johansen, rørlegger og statssekretær i Utenriksdepartementet. Han sitter inne i varmen på kontoret på Victoria Terrasse.

– Men jeg savner folka. Siden Israels angrep på Gaza startet har han sammen med utenriksminister Joans Gahr Støre vært i aviser, radio og TV nesten konstant. Men det er flere grunner til at Johansen er aktuell. 21. april er det klart hvem som skal overta etter Martin Kolberg som partisekretær i Arbeiderpartiet. Raymond Johansen er en av kandidatene, kanskje favoritt, men det vil han ikke svare på.

9. november, da Martin Andresen og Daniel Fredheim Holm løftet pokalen som norgesmestere i fotball for menn 2008, var Johansen rett bak på kongetribunen. Johansen er leder av sportslig utvalg i Vålerenga.

POLITISK KARRIERE

Johansen skiller seg ut. Han har et yrkesfag og er en av få norske politikerne som har skiftet parti og likevel fortsatt karrieren. Han ble først offentlig kjent som leder i Sosialistisk Ungdom, SVs ungdomsorganisasjon.

– Var vervet som SU-leder det første store politiske vervet du hadde?

– Nei, det var vervet som leder av Tveita-Manglerud AUF. Da var jeg 14 år. Moderen hadde funnet en annonse i avisa hvor det var innkalt til møte, og mente jeg burde gå. Jeg møtte opp og der satt det en gjeng som alle var ti år eldre enn meg, forklarer han.

Da Johansen var 18 år, meldte han seg ut av AUF og over i SU. Det var her han gjorde politisk karriere første gang. Etter tida som SU-leder, ble han leder for Oslo SV og siden byråd for miljø og samferdsel i Gerhardsen-byrådet i Oslo fra 1991 til 1995.

– Jeg ble nok alltid tatt for å være en del av høyresiden i SV. I 1986, da jeg var SU-leder, prøvde jeg for eksempel å reise en Nato-diskusjon. Det var ikke lett.

– Jeg er pragmatiker. Jeg ønsker å se resultater av det jeg gjør. I SV opplevde jeg at enkelte var så knyttet til egne standpunkter at standpunktene ble en del av identiteten deres.

– Var det du som svek partiet eller var det partiet som svek deg?

– Nei, det var ikke spørsmål om svik. Det var en lykkelig skilsmisse. Vi hadde vokst fra hverandre, sier han. Johansen hadde vært tilhenger av norsk medlemskap i EU lenge. Det var kjent i partiet. Under folkeavstemningen i 1994 var han ikke aktiv. Tre uker før avstemningen skrev han en kronikk i Arbeiderbladet hvor han redegjorde for sitt Ja-standpunkt. Det ble tatt veldig dårlig i mot.

ARBEIDERPARTIET

Året etter var det kommunevalg. Johansen ble plassert nest øverst på SVs liste. Byrådet ble kastet. EU-standpunktet gjorde at han ble strøket over 2 000 ganger fra valglistene. Han kom aldri inn i Oslo bystyre.

Et år seinere forlot han SV, og i 1996 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet. Nå var ikke Johansen akkurat ukjent med Arbeiderpartiet. Den ene av morens brødre heter Thorbjørn Berntsen og svigerfaren er Reiulf Steen. Begge har vært stortingsrepresentanter for Arbeiderpartiet i over 20 år, statsråder og i ledelsen av Arbeiderpartiet.

– Hvorfor ble du rørlegger? Var det et politisk valg?

– Nei, det kom ut fra hva jeg var vant til hjemme. Det å skaffe seg et fag var viktig. Jeg hadde to onkler som var rørleggere, så det var lett å velge det faget. Det var ikke noe politikk i det. Johansen begynte på Sogn videregående skole i Oslo, gikk læretida hos Eide & Hauge. Mesteparten av læretida var han klubbleder i bedriften

– Jeg er ikke akkurat noen møbelsnekker. Jeg trives dårlig i kjøkkenbenker. Det er best med litt større dimensjoner, innrømmer statssekretæren. Et års tid tilbrakte han i de tekniske rommene i 6. underetasje på Oslo City da kjøpesenteret ble bygd.

– Du var med på et rørleggerprosjekt i Armenia.

– I 1989, etter jordskjelvet, var vi ti rørleggere fra Eide & Hauge som var med på å bygge et sykehus. Jeg var assisterende bas, og basen og jeg plukket ut rørdeler til hele sykehuset i Norge som ble sendt nedover i containere. Vi jobba fra mai til september. Det var et spennende prosjekt, sier Johansen.

– Har du vært der siden?

– Ja, jeg var der som statssekretær i sommer på tur fra Jerevan til Georgia. Da kjørte vi forbi sykehuset og jeg fikk bilene til å stoppe der. Jeg traff en ingeniør som jeg kjente fra byggetida. Jeg ba om få se fyrrommet så hele den norske delegasjonen var med ned dit. Men krypkjelleren der jeg hadde jobbet mest, slapp vi ikke til i, forteller rørleggeren.

MILD REAKSJON

Det internasjonale engasjementet går som en rød tråd gjennom Johansens liv. Han har vært generalsekretær i Flyktninghjelpen, informasjonssjef i Norad, sjef for ambassaden i Eritrea og to ganger statssekretær i Utenriksdepartementet. Johansen mener at spiren til engasjementet kom av at han hadde en globus på gutterommet. Det ga ham perspektiv på verden. Siden har det hjulpet med en kone som er født og oppvokst i Chile.

– Mange har sagt at de første reaksjonene på Israels angrep på Gaza var altfor milde, at du sidestiller Israel og Hamas.

– Før jul var jeg i Midt-Østen og snakket både med Israel og Hamas. Ingen av partene var interessert i å forlenge våpenhvilen. Hamas økte antall raketter. Vi kunne ikke fordømme Israels angrep på Gaza, uten også å fordømme Hamas´ angrep på Israel.

– Det er noen som støtter Hamas. Det er misforstått venstreradikalisme. Hamas er ikke noe Blå Kors, slår Johansen fast.

– I TV-programmet «Redaksjon 1» 6. januar sa du at du var Israel-venn. Er du det? Hvordan kan du være venn med en stat som massakrerer hundrevis av palestinere og holder et helt folk innesperret?

– Ja, jeg er venn av Israel, og venn av Palestina. Det er blant annet derfor jeg er så opptatt av å få slutt på okkupasjonen og få en varig løsning som sikrer både palestinere og israelere mulighet til å leve side om side i fred. For meg handler det å være venn også om å si i fra når urett gjøres, blant annet i forhold til ulovlige bosettinger, stengningsregimet og krigføringen i Gaza, slår han fast.

– Det er en vanvittig fortvilende situasjon i Gaza nå. Menneskeliv betyr så lite. De ulike maktene bryr seg egentlig ikke nok om alle de som dør, sier Johansen som har vært i Gaza mange ganger.

– Palestinerne føler seg innesperret. De får aldri reise, det er de færreste som har jobb, de får aldri tatt fatt på livet. Den norske regjeringen mener at den eneste holdbare løsningen vil være en to-statsløsning og at Israel trekker seg tilbake fra de okkuperte områdene fra 1967.

– Det må være to stater, ellers vil israelerne ha blitt i mindretall, og palestinerne må ha et sammenhengende landområde. De kan ikke overleve uten at Gaza og Vestbredden blir forent under et styre, og at det palestinske folket blir forent, sier statssekretæren.

KRITISERER FRP

– Gleder du deg til Arbeiderpartiets landsmøte?

– Jeg vet ikke om jeg kommer på landsmøtet en gang. Det er hard kamp om å bli delegat fra Lindeberg Arbeiderpartilag, sier han, og nærmere kommer vi ikke spørsmålet om partisekretærjobben.

– Tror du det blir rødgrønt flertall ved stortingsvalget til høsten?

– Nå ser det svært positivt ut på meningsmålingene, men dette er en seier som må vinnes hver dag fram til valget.

– Da du gikk av som byråd i Oslo i 1995 kom du i VG med svært sterk kritikk av Rune Gerhardsen for at han ikke hadde kritisert Frp hardt nok. Gjelder det fortsatt?

– Ja, det gjelder fortsatt. Det er viktig å ta Frp. Det har vi gjort i Utenriksdepartementet. Jonas (Gahr Støre red. anm.) og jeg har gått hardt ut mot Fremskrittspartiet i Midt-Østen-politikken. Det er viktig å ta FrP, uten å ta de som stemmer på partiet, sier Johansen.

– Er du fagorganisert?

For en gangs skyld ser Johansen litt beklemt ut, og innrømmer at han ikke er organisert nå. Men han har vært det. Men han er medlem i Vålerenga Fotball, leder for sportslig utvalg. Det vil si at han er den tillitsvalgte som har ansvaret for klubbens sportslige utvikling.

– Hvorfor bruker du tid på det?

– Jeg er «die hard» Vålerenga. Dessuten har jeg to sønner som spiller i klubben, og har spilt der sjøl. For meg er det avkobling å jobbe med Vålerenga, sier han.

Fortsatt snør det, fortsatt jobber de på taket på den andre siden av gata. Vår time er over. Johansen får nytt besøk i kontorene som en gang huset Kristianias overklasse, i noen år var det kontor for gestapist Fehmer og hans kolleger, men nå brukes det for å løse verdensproblemer, bokstavelig talt.