Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Nina Witoszek, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo, flyktet fra Polen til Norge i 1983 og framstår i dag som en femme terrible i det norske akademiske miljøet. Hun har ved siden av et faglitterært forfatterskap, også utgitt de to romanene ”Faustynas elskere” (1994) og ”Daiman” (2004).

Nå har hun skrevet den tabloide essaysamlingen ”Verdens beste land”, med undertittelen ”En pamflett”, som består av sju kjetterske essays.

De er kjetterske fordi hun her taler særlig den norske politiske venstresida midt imot, men også sjølgode nordmenn som er seg sjøl mer enn nok og kanskje ikke skjønner at de lever i verdens beste land. For det underlige med Witoszek er at begrepet ”Verdens beste land”, som altså både er merkelappen på Norge og tittelen på boka, skal forstås som en mellomting mellom bokstavelig og som ren ironi. Det er et paradoks at hun samtidig ser ut til både å elske og hate sitt nye hjemland.

Min andre påstand, at dette er en tabloid essaysamling, bygger på det faktum at essayene er relativt lite argumenterende i klassiske akademisk forstand. Men de er ganske morsomme likevel. Sjøl om forfatteren bruker ganske nedsettende merkelapper på sine meningsmotstandere. Barneromper, Tvisynte Venstre, Horevenstre og Pampers-Venstre – dette er ikke akkurat hedersbetegnelser. Og kanskje ikke de beste begreper å bruke om hun ønsker en meningsfull dialog og debatt heller.

Skjønt, det er ikke derfor jeg vegrer meg for å gå inn i en debatt om hennes påstander. Jeg har nemlig ikke noe imot at Nina Witoszek, for øvrig vinner av Fritt Ords Pris i 2005 – fire år år Nina Karin Monsen – hevder det hun gjør. Det er bare forfriskende med hennes sprelske vinklinger og uortodokse metaforer. Dessuten deler jeg hennes holdning til ”det norske”, eller ”Godhetsregimet” som hun kaller det – at vi må passe oss for at vår mulige sjølgodhet kan bli vår verste fiende. Å imøtegå hennes påstander i en anmeldelse blir å be henne skrive en annen bok enn den hun faktisk har skrevet. Det er ikke min jobb.

Problemet blir likevel at dersom dette skulle blitt mer enn en i beste fall underholdende bok, må argumentasjonen hennes vært tydeligere og mer eksplisitt. Det er ikke nok at hun dropper en del navn og autoriteter ut i teksten som et slags underlag for sine konklusjoner. For hun har synspunkter som er såpass befriende provokative, at de som lar seg engasjerer og irritere må få anledning til å føre en saklig motargumentasjon, ikke bare bli furtne og sure og svare med samme mynt.

Det som kanskje undrer meg mest er at forfatteren retter sitt skyts så ensidig mot den politiske venstresiden. Et politisk parti som for eksempel Fremskrittspartiet, som har gjort sutringen over hvor ille alt er i dette landet til sitt varemerke og beste rekrutteringskort, slipper helt fri fra Witoszeks kritiske blikk.

Witoszek forteller en historie fra Aschehougs hageselskap der Tron Øgrim, den avdøde maoisten, spyttet på professor Bernt Hagtvet, en mann som ifølge Witoszek er en ”skjør, misjonerende sjel i en stor Sancho Panzas kropp”. Enden på den visa var at hver at de to mennene, rykende uenige om den norske ml-bevegelsens ettermæle, gikk hver til sitt. Historien kan også forstås som et bilde på et nivå intellektuelle uenigheter ikke bør befinne seg på. Witoszek må passe seg for at hun ikke legger seg på samme nivå.

Verdens beste land Aschehoug 2009