Linemor

Han ble kontant avvist. Med latter fikk han beskjed om å bruke tiden på noen andre. Han forsvant. Men var raskt tilbake.

– Bare litt? Kan jeg bare få kjenne litt, ba han tynt.

Til slutt fikk han ja. Og så ble han satt i arbeid. Uten tariff. Uten rettigheter. Ingen avtale. Vilkårene var klare: Prat og puss, men ingen servering.

Det siste sto han for selv.

Hun er en liten, gammel dame. Tung. Småskadet. Men relativt lett til sinns. I 30 år har hun samlet på historier. Og denne kvelden skulle hun få enda flere. Hun lyttet mens hun lot den fremmede mannen kjenne. Hendene søkte varsomt, men bestemt. Under. På siden. Over. Han tok på henne som kun kjennere kan. Han fant noen skavanker. Men ingen som ikke lar seg fikse, sa han så friskt ånden tillot det.

– La oss sette i gang!

Timene gikk. Dagslys ble skumring. Skumring ble kveld.

Hun lot seg kjæle med. Lå der helt rolig. Tok imot behandlingen. Han gjorde det med kraft, intensitet og kjærlighet. Rynkene forvant, selv uten alt for dyre kremer. Han gjorde henne lekker. Hun skinte og ble et speil for hans lykke.

Da mørket kom var hun nesten klar. Klar for en ny og lang fest. Den fremmedes fest var nesten over. Han tok farvel med den gamle damen. Sa «take care» og lykke til videre her i livet. Han og kofferten gikk sin vei. Og ble borte.

Den gamle damen – seilbåten min – vil sikkert savne den fremmede også ved neste års vårpuss.

LO-Aktuelt nr. 11/2009