Norsk kvinnesaksforeningen (NKF) er 125 år i høst, og arrangementene er alt i gang.

– Et av våre største problemer er at alle tror vi er så likestilte. Det er en vesentlig hindring for å komme videre mot et rettferdig samfunn. For kvinner har fortsatt vesentlig lavere inntekt enn menn totalt sett, og i den norske makteliten er fire av fem menn, sier Skard til NTB.

Selv om vi har fire kvinnelige partiledere, har menn flertall i folkevalgte organer og den politiske debatten er lite preget av kvinnesak. Hvor ble det for eksempel av likelønnspotten i valgkampen, spør NKF-lederen.

Ikke skikkelig verdsatt

Hun mener vi ikke har fått et kvinnevennlig samfunn der kvinner, deres virke og verdier blir skikkelig verdsatt. Og vold, seksuelt misbruk, skjønnhetstyranni og kommersialisering av kvinnekroppen er utbredt.

Dessuten er barneomsorgen ikke kjønnsrettferdig. For mye av innsatsen faller på mødrene uten at de påskjønnes ordentlig for dette. Fedre, samfunn og arbeidsliv tar for lite ansvar for barna, mener NKF.

Høydepunktet i jubileumsfeiringen blir et stort festmøte i Oslo 12 november.

– På dette møtet vil vi se bakover på det vi har oppnådd, men på de andre arrangementene retter vi blikket framover og inviterer til nytenkning når det gjelder økonomi, språk og kulturforskjeller, sier en spent NKF-leder

Omsorg i arbeidslivet

Norske kvinner er kommet veldig langt i å få formelle rettigheter, men når rettighetene skal settes om i praksis, er mye fortsatt ugjort, ifølge foreningen.

– Se på barneomsorgen, for eksempel. Mange småbarnsforeldre blir fryktelig slitne, ikke minst kvinnene som løper som strikkballer mellom jobb og hjem. Men hvis en kvinne velger å være hjemme en stund eller jobbe deltid, straffes hun med dårligere økonomi og yrkesmuligheter. Vi burde ha et samfunn som er sjeleglad for at folk vil ta seg av barn og verdsette dem deretter. Og vi trenger et mye mer omsorgsvennlig arbeidsliv, framholder Skard.

En lang kamp

I 1884 da Norsk kvinnesaksforening ble stiftet, hadde kvinner veldig få juridiske rettigheter. De hadde ikke stemmerett og adgang til embeter. Gifte kvinner var umyndige.

Den første kvinnesaksbølgen var en voldsom mobilisering fra slutten av 1880-tallet til alle fikk stemmerett i 1913. Det tok nesten en generasjon.

– Det var en svært viktig periode. Deretter fulgte mellomkrigstida som var vanskelig med arbeidsløshet og kamp for gifte kvinners rett til arbeid. Det var en mer defensiv periode, oppsummerer Torild Skard.

Etter andre verdenskrig kom en del justeringer i lovverket før den andre store kvinnesaksbølgen brøt fram på 1970-tallet.

– Den innebar et viktig gjennombrudd i synet på kvinner. Vi fikk selvbestemt abort, barnehagelov, likestillingslov og et offentlig likestillingsapparat. Men innarbeidede maktstrukturer og folks hverdag endres ikke med et pennestrøk. Det trengs fortsatt endringer.

Mye har skjedd

Men for all del - utrolig mye har skjedd.

Vi har høy levestandard og utbygde sosiale ordninger som kvinner nyter godt av. Vi har formell likestilling og kvinners røster høres. Vi er på verdenstoppen når det gjelder kvinners innflytelse. Vi kan kontrollere forplantningen. Vi har stadig lengre foreldrepermisjon, og de siste årene har vi også fått skikkelige barnehager.

– Vi har fordel av at vi er så rike, men vi må også velge om vi skal prioritere kvinner og barn med rikdommen vår, fastslår Skard. (ANB-NTB)