Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Når riksantikvaren anbefaler på det sterkeste å frede en gammel bygning, er det i seg selv ingen garanti for at byggverket blir stående. Bevaringshistorien har mange eksempler på at kulturverdier forsvinner uansett tilråding. Tidligere riksantikvarer har markert seg i offentligheten på forskjellig vis. Noen har vært synlige og markante og fått utført en god porsjon bevaring av kulturminner for ettertiden. Men automatikken finnes ikke.

Den nye riksantikvaren, Jørn Holme, har bakgrunn som politiker, jurist, jobb i Økokrim og nå sist som leder for de hemmelige tjenestene. Han har i tillegg snust på det nye embetet tidligere som assisterende riksantikvar. Han kjenner dermed fagfeltet og har i tillegg god innsikt i hvordan beslutningsapparatet virker både sentralt og lokalt. Om han får mer fart på bevaring av viktige kulturminner før de forsvinner, blir en helt annen skål.

Hvor mange av oss har ikke vandret rundt omkring i andre land på ferier eller utflukter og beundret hele landsbyer med byggverk fulle av historie der de har stått i mellom 500 og 1.000 år? Har folket i disse landene hatt en særegen samtidsoppfatning og jevnlig sett inn i framtida der mange hundre års kulturhistorie skulle fortelles til etterfølgerne? Eller har de «oversett» byggverkene mer tilfeldig, latt dem bli stående og heller bygget nytt der det var ledig plass? Egentlig ikke godt å si, men mye beundringsverdig kultur og historie finnes det flust av.

Samtidig er det slående og nedslående hvor lite som egentlig står igjen på norsk jord av mye som engang var. Nå er det ikke lenger. Revet, råtnet bort, oversett og ødelagt. Årsakene er mange. Fasit er – i hvert fall når det gjelder bygningsmassen – at med noen middelalderunntak, er det bare noen litt større håndfuller byggverk med mer enn 150 års historie bak seg som står igjen.

Riksantikvaren har et vedtatt formål med embetet. Han har medarbeidere og budsjett. Det han mangler er verktøyet som sier bevaring, men innebærer kanskje, kanskje. Han må blant annet slåss mot kommunale vedtak som betyr riving og nybygg, byutvikling framfor sikring av kulturminner. En ganske velkjent kamp som garantert kommer til å fortsette.

Man kan jo gjøre som Lillehammer, som har hatt kulturminnet Maihaugen, der tannlege Anders Sandvig samlet og sikret gamle hustufter og utstyr for ettertiden. For 105 år siden kunne samlingen åpnes. I ettertid har byens politikere vært kloke nok til å ta vare på de fineste trebygningene i sentrum og flyttet dem til en egen byavdeling på Maihaugen. Deretter kunne det bygges nytt. Ikke alle byer og tettsteder har hatt verken tanken eller muligheten, men det er i alle fall en original måte å ta vare på kulturhistorien.

Nå gjenstår det å se om den nye riksantikvaren, med erfaring fra «loven i hånd», kan bli synlig nok og sikre kulturminner der det er nødvendig. Måtte han bevare oss vel.

Odd Arne Olafsen/LO Media

odd.arne.olafsen@lomedia.no

Når riksantikvaren anbefaler på det sterkeste å frede en gammel bygning, er det i seg selv ingen garanti for at byggverket blir stående. Bevaringshistorien har mange eksempler på at kulturverdier forsvinner uansett tilråding. Tidligere riksantikvarer har markert seg i offentligheten på forskjellig vis. Noen har vært synlige og markante og fått utført en god porsjon bevaring av kulturminner for ettertiden. Men automatikken finnes ikke.

Den nye riksantikvaren, Jørn Holme, har bakgrunn som politiker, jurist, jobb i Økokrim og nå sist som leder for de hemmelige tjenestene. Han har i tillegg snust på det nye embetet tidligere som assisterende riksantikvar. Han kjenner dermed fagfeltet og har i tillegg god innsikt i hvordan beslutningsapparatet virker både sentralt og lokalt. Om han får mer fart på bevaring av viktige kulturminner før de forsvinner, blir en helt annen skål.

Hvor mange av oss har ikke vandret rundt omkring i andre land på ferier eller utflukter og beundret hele landsbyer med byggverk fulle av historie der de har stått i mellom 500 og 1.000 år? Har folket i disse landene hatt en særegen samtidsoppfatning og jevnlig sett inn i framtida der mange hundre års kulturhistorie skulle fortelles til etterfølgerne? Eller har de «oversett» byggverkene mer tilfeldig, latt dem bli stående og heller bygget nytt der det var ledig plass? Egentlig ikke godt å si, men mye beundringsverdig kultur og historie finnes det flust av.

Samtidig er det slående og nedslående hvor lite som egentlig står igjen på norsk jord av mye som engang var. Nå er det ikke lenger. Revet, råtnet bort, oversett og ødelagt. Årsakene er mange. Fasit er – i hvert fall når det gjelder bygningsmassen – at med noen middelalderunntak, er det bare noen litt større håndfuller byggverk med mer enn 150 års historie bak seg som står igjen.

Riksantikvaren har et vedtatt formål med embetet. Han har medarbeidere og budsjett. Det han mangler er verktøyet som sier bevaring, men innebærer kanskje, kanskje. Han må blant annet slåss mot kommunale vedtak som betyr riving og nybygg, byutvikling framfor sikring av kulturminner. En ganske velkjent kamp som garantert kommer til å fortsette.

Man kan jo gjøre som Lillehammer, som har hatt kulturminnet Maihaugen, der tannlege Anders Sandvig samlet og sikret gamle hustufter og utstyr for ettertiden. For 105 år siden kunne samlingen åpnes. I ettertid har byens politikere vært kloke nok til å ta vare på de fineste trebygningene i sentrum og flyttet dem til en egen byavdeling på Maihaugen. Deretter kunne det bygges nytt. Ikke alle byer og tettsteder har hatt verken tanken eller muligheten, men det er i alle fall en original måte å ta vare på kulturhistorien.

Nå gjenstår det å se om den nye riksantikvaren, med erfaring fra «loven i hånd», kan bli synlig nok og sikre kulturminner der det er nødvendig. Måtte han bevare oss vel.