Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

”Profeten” heter en fransk og kritikerrost film som går på norske kinoer for tida. Den har fått flere franske priser, Grand Prix under Cannes-festivalen, og den ble nominert til Oscar for beste utenlandske film.

”Profeten” er ikke en kosekino du tar med deg kjæresten for å slappe av. Det er en hard og veldig voldelig fengselsfilm. Den handler om arabisk-franske Malik på nitten år som soner en dom på seks år. I starten er han en uvitende og redd fyr som soner sammen med en gjeng voksne menn. Malik suger til seg fengselshverdagens lærdom raskt, særlig den delen som går på hierarkier og nyttige forbindelser i fangebefolkningen.

Hvem det er lurt å være venner med kan være alfa og omega for soningsmiljøet i et fengsel. Sånn er det i Norge også. Malik skjønner fort dette. Og blir først den korsikanske forbryterkongens Lucianis løpegutt både på innsiden og på utsiden i sin permisjoner, før han til slutt ender opp som selveste kongen blant fangene. I mellomtida har han lært å drepe. Og fått en sjøltillit han aldri før har vært i nærheten av – en sjøltillit basert på at han kan noe, nemlig å drepe folk og gjøre andre kriminelle ting.

Noe annet lærer Malik ikke i dette fengslet. Riktig nok får han arbeidstrening hvor han dag ut og dag inn sitter og syr jeans med symaskin. En aktivitet forbeholdt kvinnelige innsatte i Norge. Men hva skal han bruke denne kunnskapen til når han kommer ut av fengslet? I dette fengslet, som i mange norske fengsler – særlig de større, lukkede anstaltene – er det ofte fangemiljøet som rår. Det er egne interne regler, det er gjenger som hater og elsker hverandre – det gjelder å lære seg reglene raskest mulig. Gjør du ikke det, får du et enda større helvete enn du har fra før av. For stikk i strid med hva Fremskrittspartiets politikere tror: Det er ikke noe kjære mor og hils din far å sitte i fengsel. Heller ikke i Norge.

I den franske fengselsfilmen ser vi få fengselsbetjenter. De vi ser, har ingen muligheter til å ordne opp i fangenes egne maktforhold. Både narkotika og våpen fins i overflod blant fangene. Til og med mobiltelefoner. Luciani dirigerer ved hjelp av sin mobil kriminell aktivitet både på innsiden og utsiden av fengselsmurene. De ansatte er maktesløse. Om det skyldes for lav bemanning, kan jeg sjølsagt ikke påstå da filmen ikke sier noe om dette.

Det jeg kan si noe om er at denne filmen er et glimrende – og svært ekkelt –eksempel på hvordan fengsler blir forbryterskoler. Dette er egentlig et stort paradoks. For ikke bare skal et fengsel beskytte samfunnet mot kriminelle over en viss periode fengslene har også tatt mål av seg til å endre fangenes holdninger til lov og rett sånn at de blir lovlydige borgere når de slipper ut. I filmen ”Profeten” skjer altså det stikk motsatte.

Dette er en fransk film, og et diktet kunstverk, sier du kanskje? Ja, men jeg tror likevel den er et godt bilde på hva som kan skje bak murene i et fengsel.

Det kanskje verste i ”Profeten” er at en 19-åring blir satt til å sone sammen med hardbarkede voksne mordere. I Norge sitter det til en hver tid om lag 10 fanger mellom 15-18 år i fengsel. Dette liker ikke justisminister Knut Storberget, har han sagt, men han gjør så langt ikke så veldig mye med det.

Til Storbergets lille forsvar skal det sies at han har bestemt at det skal etableres to barnefengsler i Norge, eller det de på fengselspråket kaller for ”Ungdomstiltak”. (Kjært barn har mange navn!). Ett i Oslo og ett i Bergen. I begge byene har de nå i langt over et år slitt med å finne egnede lokaler eller satt i bygningsmessig stand det som egner seg. Dermed fortsetter barna å sone sammen med de voksne. Og legger altså grunnlaget for en kriminell løpebane. For i fengsel skal de barna som har gjort noe gæernt, der er statsråden ikke til å rikke.

”En ganske snill mann” er en annen fengselsrelatert film som nettopp hadde premiere. Den handler om hvordan det kan gå straffedømte om de ikke klarer å skifte miljø når de kommer ut av fengslet igjen. Mye å lære her også.

Så kom deg på kino, Knut!

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

”Profeten” heter en fransk og kritikerrost film som går på norske kinoer for tida. Den har fått flere franske priser, Grand Prix under Cannes-festivalen, og den ble nominert til Oscar for beste utenlandske film.

”Profeten” er ikke en kosekino du tar med deg kjæresten for å slappe av. Det er en hard og veldig voldelig fengselsfilm. Den handler om arabisk-franske Malik på nitten år som soner en dom på seks år. I starten er han en uvitende og redd fyr som soner sammen med en gjeng voksne menn. Malik suger til seg fengselshverdagens lærdom raskt, særlig den delen som går på hierarkier og nyttige forbindelser i fangebefolkningen.

Hvem det er lurt å være venner med kan være alfa og omega for soningsmiljøet i et fengsel. Sånn er det i Norge også. Malik skjønner fort dette. Og blir først den korsikanske forbryterkongens Lucianis løpegutt både på innsiden og på utsiden i sin permisjoner, før han til slutt ender opp som selveste kongen blant fangene. I mellomtida har han lært å drepe. Og fått en sjøltillit han aldri før har vært i nærheten av – en sjøltillit basert på at han kan noe, nemlig å drepe folk og gjøre andre kriminelle ting.

Noe annet lærer Malik ikke i dette fengslet. Riktig nok får han arbeidstrening hvor han dag ut og dag inn sitter og syr jeans med symaskin. En aktivitet forbeholdt kvinnelige innsatte i Norge. Men hva skal han bruke denne kunnskapen til når han kommer ut av fengslet? I dette fengslet, som i mange norske fengsler – særlig de større, lukkede anstaltene – er det ofte fangemiljøet som rår. Det er egne interne regler, det er gjenger som hater og elsker hverandre – det gjelder å lære seg reglene raskest mulig. Gjør du ikke det, får du et enda større helvete enn du har fra før av. For stikk i strid med hva Fremskrittspartiets politikere tror: Det er ikke noe kjære mor og hils din far å sitte i fengsel. Heller ikke i Norge.

I den franske fengselsfilmen ser vi få fengselsbetjenter. De vi ser, har ingen muligheter til å ordne opp i fangenes egne maktforhold. Både narkotika og våpen fins i overflod blant fangene. Til og med mobiltelefoner. Luciani dirigerer ved hjelp av sin mobil kriminell aktivitet både på innsiden og utsiden av fengselsmurene. De ansatte er maktesløse. Om det skyldes for lav bemanning, kan jeg sjølsagt ikke påstå da filmen ikke sier noe om dette.

Det jeg kan si noe om er at denne filmen er et glimrende – og svært ekkelt –eksempel på hvordan fengsler blir forbryterskoler. Dette er egentlig et stort paradoks. For ikke bare skal et fengsel beskytte samfunnet mot kriminelle over en viss periode fengslene har også tatt mål av seg til å endre fangenes holdninger til lov og rett sånn at de blir lovlydige borgere når de slipper ut. I filmen ”Profeten” skjer altså det stikk motsatte.

Dette er en fransk film, og et diktet kunstverk, sier du kanskje? Ja, men jeg tror likevel den er et godt bilde på hva som kan skje bak murene i et fengsel.

Det kanskje verste i ”Profeten” er at en 19-åring blir satt til å sone sammen med hardbarkede voksne mordere. I Norge sitter det til en hver tid om lag 10 fanger mellom 15-18 år i fengsel. Dette liker ikke justisminister Knut Storberget, har han sagt, men han gjør så langt ikke så veldig mye med det.

Til Storbergets lille forsvar skal det sies at han har bestemt at det skal etableres to barnefengsler i Norge, eller det de på fengselspråket kaller for ”Ungdomstiltak”. (Kjært barn har mange navn!). Ett i Oslo og ett i Bergen. I begge byene har de nå i langt over et år slitt med å finne egnede lokaler eller satt i bygningsmessig stand det som egner seg. Dermed fortsetter barna å sone sammen med de voksne. Og legger altså grunnlaget for en kriminell løpebane. For i fengsel skal de barna som har gjort noe gæernt, der er statsråden ikke til å rikke.

”En ganske snill mann” er en annen fengselsrelatert film som nettopp hadde premiere. Den handler om hvordan det kan gå straffedømte om de ikke klarer å skifte miljø når de kommer ut av fengslet igjen. Mye å lære her også.

Så kom deg på kino, Knut!