Den selvfølgelige pressefriheten
sym@lomedia.no
Med denne utgaven har LO-Aktuelt vært redigert etter Redaktørplakaten i 25 år. I 1986 overlot LO-leder Tor Halvorsen redaktøransvaret til Jon Nilsen. LO-Aktuelt ble dermed ett av de første fagbladene som ble fristilt redaksjonelt fra sine eiere. I fagbevegelsens første år var bladutgivelse og informasjonsarbeid en av de høyest prioriterte og mest tidkrevende oppgavene til formannen. I dag er det svært få forbundsledere som også smykker seg med tittelen ansvarlig redaktør. Denne profesjonelle holdningen som bladeier gir seg tydelig utslag i fagbladenes sterke posisjon blant sine lesere. Opinions ferske medievaneundersøkelse for LO viser at fagbladene i oppsiktsvekkende stor grad blir lest. Og at det er her de fagorganiserte henter sin informasjon om fagbevegelsen.
I den nylig avgitte offentlige utredningen om mediestøtten, heter det at kvalitet og troverdighet «krever god journalistisk integritet i den enkelte redaksjon og et klart uttrykt redaktøransvar.» Lite er så meningsløst og kostbart som å produsere noe folk ikke tror på. Derfor er det gledelig at 54 prosent av de spurte svarer at de har stor eller meget stor tillit til LO-Aktuelt; en økning fra 44 prosent i 2007. 5 prosent har liten eller ingen tillit til oss. I en tilsvarende undersøkelse Respons Analyse foretok for Nordiske Mediedager om medier generelt, svarer bare 18 prosent at de har stor tiltro, mens 72 prosent har noe tiltro. LO-Aktuelt og de andre fagbladene har usedvanlig høy grad av troverdighet blant sine lesere. Blant årsakene til det er profesjonelle eiere, stabile og gode ressursrammer kombinert med høy kompetanse i redaksjonene.
Dette er en pressefrihet som langt fra er selvfølgelig, selv ikke på nasjonalt plan. Organisasjoner som Amnesty og Reportere uten grenser tegner et bekymringsfullt bilde av pressefriheten globalt. Også innenfor EU er det en rekke land som langt fra har den pressefriheten vi tar som en selvfølge i Norge. Og utviklingen er negativ. Som i Ungarn hvor en ny omstridt medielov kan utløse sanksjoner fra EU. Og i Italia der statsminister Silvio Berlusconi har et stramt grep om både egne og statens medier. I andre land er det livsfarlig å være journalist. I 2010 ble 57 mennesker drept fordi de var journalister og 535 ble fengslet.
For fagbevegelsen er mediemangfold og ytringsfrihet svært viktig både ideologisk og som demokratisk samfunnsaktør. I internasjonale kåringer blir Norge plassert blant de landene hvor pressefriheten er størst. Vi er et forbilde! Det er en status det er all grunn til å være stolt av og kjempe for å opprettholde.
(Lederartikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr 1/2011)
