Øivind Silåmo

Hvorfor hadde Nord-Norge en netto utflytting fra 2004 til 2009 på 18 315 personer? Hvorfor utgjorde aldersgruppen 20-39 år 60 prosent av utflyttingen? Når vi i tillegg vet at denne gruppen er de som har barn mellom 0 til 16 år så utgjør de under 40 år opp mot 80 prosent av netto utflytting fra landsdelen. Dette er en befolkning som tilsvarer en by på Narvik eller Alta sin størrelse.

Jeg tror ikke det finnes noe enkelt svar på dette, men jeg mener at vi som samfunn må være i stand til å finne noen årsaker og gjennom det søke å bøte på problemet. For at det er et problem er jo de fleste enige om. Blir vi for marginalisert vil landsdelen forvitres fortere. Det å utnytte ressurser må bety at det fortsatt skal bo folk i landsdelen.

I rike Norge har vi fått mange muligheter, som vi ikke hadde for en generasjon siden. De fleste tar høyere utdanning. Noe av denne utdanningen må du riktig nok ut av landsdelen for å få. I tillegg har vi et arbeidsliv som ikke har overskudd på arbeidsplasser for mennesker med høy utdannelse.

En annen erkjennelse er at i en landsdel med i underkant av en halv million mennesker og halve landet geografisk, har vi et svært begrenset lokalt marked. Det er flere som i løpet av en dag går på kafé i Paris enn det er innbyggere i landsdelen. Derfor tror jeg at en av våre største muligheter er at vi har råvarer som verden etterspør. Vi må erkjenne at næringslivet i perifere strøk er mer avhengige av naturresursene for å fungere enn næringslivet i tettbefolkede områder som har et stort marked utenfor stuedøra. Blir vi enige om det er vi kommet et godt stykke på vei. Så synes jeg vi som bor i landsdelen bør stille oss spørsmålet om vi er så «spesiell» at de løsninger som har ført til vekst og velstand i andre deler av landet ikke kan fungere hos oss.

Landsdelen har politisk, i alle fall fra 1945 og fram til i dag, blitt sett på som «spesiell» av våre politikere, og kanskje har vi også følt oss bekvemme med «pakker» og andre særordninger. Til og med i Stortingsmeldingen fra 1971 «de ti oljebud» lyder bud nr. 9: Det velges et aktivitetsmønster nord for 62. breddegrad som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen. Så kan en spørre seg hva som er forskjellig akkurat sør og nord for 62. breddegrad? Vi har til og med vært så spesielle at vi fra 1929 til 1969 ikke engang fikk spille i den norske fotballigaen, men hadde en egen liga. Seks år etter at vi ble en del av den norske liga tok Bodø- Glimt cupmesterskapet i Norge. Betyr ikke det at når vi har fått muligheten har vi klart det? Er det slik at vi er pålagt en del politiske begrensninger som i dag sperrer for utviklingen?

Til slutt vil jeg prøve å gi svar på noen av problemstillingene jeg har reist og hva jeg tror vi kan gjøre:

– Landsdelen må få ta sine naturressurser i bruk. Dette gjelder også eventuelle olje- og gassressurser. Disse resursene har gitt vekst og velstand i landet, også i Nord- Norge. Hvorfor skal vi ikke utnytte dette potensialet til landets og landsdelens beste?

– Vi må bygge ut potensialet på fornybar energi, vann, vind og tidevann. Og også bruke den til industriproduksjon i landsdelen.

–

– Vi må satse på bioprospektering. Kanskje skjuler våre havområder ressurser som vi i dag ikke vet om, men som i fremtiden kan gi oss et stort industrielt utviklingspotensial.

–

– Vi må bygge ut samferdsel og annen infrastruktur, først og fremst vei- og havnestruktur.

–

– Vi må lete etter malmer og mineralressurser og utvikle disse. La oss lage et «Statoil» på land som både har langsiktig kapital og kompetanse for en slik satsning. Kombinasjonen malmer, mineraler og naturgass er svært spennende.

–

– Vi må fortsette å utnytte potensialet innenfor fiskeri og oppdrett med de fordeler vi har langs vår langstrakte kyst og hav. Tør vi ta de nødvendige politiske grep for å gjøre dette?

–

– Så må vi sørge for at utdanningsinstitusjonene i landsdelen blir best på kunnskap om de satsningsområdene vi legger vekt på.

–

– Vi må tegne et nytt bilde av landsdelen med et hav av muligheter som unge mennesker vil være med å utvikle. Selv om kystfiske og reindrift er viktige næringer, tror jeg at vi må være villige til å legge til side prospektkortene med sjarken og reinen. Det nye bildet må tenne de som vil utvikle «nybyggerne».

Til slutt vil jeg peke på at mye av det jeg har nevnt som utviklingspotensial vil skape sterke motkrefter både her og i resten av landet. Hvorfor, hvis dette kan være med å utvikle landsdelen? Jeg tror mange ser på vår velstand som en selvfølge og at vi ikke trenger å gjøre noe for å opprettholde den. Store deler av Norges befolkning ser Nord-Norge som et naturreservat for rekreasjon som vi bør bevare som det er. Vi ser også at en aktiv miljøbevegelse, som også har politiske partier, direktorater og departementer i ryggen, fremhever blant annet olje- og gassektoren som en ødeleggende kraft. Der de mest aktive vil bevare landsdelen som et tidløst naturreservat.

Andre igjen har dømt oss til å leve av fiske og «turisme og sånt». Så utfordringen for oss som bor og virker her er at vi klarer å unngå den marginaliseringen av landsdelen som dette politiske spillet legger opp til. Derfor må i alle fall vi som har adresse i landsdelen stå samlet om en politikk som går for å utvikle, ikke konservere og avvikle.

(Innlegget sto på trykk i LO-Aktuelt nr 1/2011)

Øivind Silåmo

Hvorfor hadde Nord-Norge en netto utflytting fra 2004 til 2009 på 18 315 personer? Hvorfor utgjorde aldersgruppen 20-39 år 60 prosent av utflyttingen? Når vi i tillegg vet at denne gruppen er de som har barn mellom 0 til 16 år så utgjør de under 40 år opp mot 80 prosent av netto utflytting fra landsdelen. Dette er en befolkning som tilsvarer en by på Narvik eller Alta sin størrelse.

Jeg tror ikke det finnes noe enkelt svar på dette, men jeg mener at vi som samfunn må være i stand til å finne noen årsaker og gjennom det søke å bøte på problemet. For at det er et problem er jo de fleste enige om. Blir vi for marginalisert vil landsdelen forvitres fortere. Det å utnytte ressurser må bety at det fortsatt skal bo folk i landsdelen.

I rike Norge har vi fått mange muligheter, som vi ikke hadde for en generasjon siden. De fleste tar høyere utdanning. Noe av denne utdanningen må du riktig nok ut av landsdelen for å få. I tillegg har vi et arbeidsliv som ikke har overskudd på arbeidsplasser for mennesker med høy utdannelse.

En annen erkjennelse er at i en landsdel med i underkant av en halv million mennesker og halve landet geografisk, har vi et svært begrenset lokalt marked. Det er flere som i løpet av en dag går på kafé i Paris enn det er innbyggere i landsdelen. Derfor tror jeg at en av våre største muligheter er at vi har råvarer som verden etterspør. Vi må erkjenne at næringslivet i perifere strøk er mer avhengige av naturresursene for å fungere enn næringslivet i tettbefolkede områder som har et stort marked utenfor stuedøra. Blir vi enige om det er vi kommet et godt stykke på vei. Så synes jeg vi som bor i landsdelen bør stille oss spørsmålet om vi er så «spesiell» at de løsninger som har ført til vekst og velstand i andre deler av landet ikke kan fungere hos oss.

Landsdelen har politisk, i alle fall fra 1945 og fram til i dag, blitt sett på som «spesiell» av våre politikere, og kanskje har vi også følt oss bekvemme med «pakker» og andre særordninger. Til og med i Stortingsmeldingen fra 1971 «de ti oljebud» lyder bud nr. 9: Det velges et aktivitetsmønster nord for 62. breddegrad som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen. Så kan en spørre seg hva som er forskjellig akkurat sør og nord for 62. breddegrad? Vi har til og med vært så spesielle at vi fra 1929 til 1969 ikke engang fikk spille i den norske fotballigaen, men hadde en egen liga. Seks år etter at vi ble en del av den norske liga tok Bodø- Glimt cupmesterskapet i Norge. Betyr ikke det at når vi har fått muligheten har vi klart det? Er det slik at vi er pålagt en del politiske begrensninger som i dag sperrer for utviklingen?

Til slutt vil jeg prøve å gi svar på noen av problemstillingene jeg har reist og hva jeg tror vi kan gjøre:

– Landsdelen må få ta sine naturressurser i bruk. Dette gjelder også eventuelle olje- og gassressurser. Disse resursene har gitt vekst og velstand i landet, også i Nord- Norge. Hvorfor skal vi ikke utnytte dette potensialet til landets og landsdelens beste?

– Vi må bygge ut potensialet på fornybar energi, vann, vind og tidevann. Og også bruke den til industriproduksjon i landsdelen.

–

– Vi må satse på bioprospektering. Kanskje skjuler våre havområder ressurser som vi i dag ikke vet om, men som i fremtiden kan gi oss et stort industrielt utviklingspotensial.

–

– Vi må bygge ut samferdsel og annen infrastruktur, først og fremst vei- og havnestruktur.

–

– Vi må lete etter malmer og mineralressurser og utvikle disse. La oss lage et «Statoil» på land som både har langsiktig kapital og kompetanse for en slik satsning. Kombinasjonen malmer, mineraler og naturgass er svært spennende.

–

– Vi må fortsette å utnytte potensialet innenfor fiskeri og oppdrett med de fordeler vi har langs vår langstrakte kyst og hav. Tør vi ta de nødvendige politiske grep for å gjøre dette?

–

– Så må vi sørge for at utdanningsinstitusjonene i landsdelen blir best på kunnskap om de satsningsområdene vi legger vekt på.

–

– Vi må tegne et nytt bilde av landsdelen med et hav av muligheter som unge mennesker vil være med å utvikle. Selv om kystfiske og reindrift er viktige næringer, tror jeg at vi må være villige til å legge til side prospektkortene med sjarken og reinen. Det nye bildet må tenne de som vil utvikle «nybyggerne».

Til slutt vil jeg peke på at mye av det jeg har nevnt som utviklingspotensial vil skape sterke motkrefter både her og i resten av landet. Hvorfor, hvis dette kan være med å utvikle landsdelen? Jeg tror mange ser på vår velstand som en selvfølge og at vi ikke trenger å gjøre noe for å opprettholde den. Store deler av Norges befolkning ser Nord-Norge som et naturreservat for rekreasjon som vi bør bevare som det er. Vi ser også at en aktiv miljøbevegelse, som også har politiske partier, direktorater og departementer i ryggen, fremhever blant annet olje- og gassektoren som en ødeleggende kraft. Der de mest aktive vil bevare landsdelen som et tidløst naturreservat.

Andre igjen har dømt oss til å leve av fiske og «turisme og sånt». Så utfordringen for oss som bor og virker her er at vi klarer å unngå den marginaliseringen av landsdelen som dette politiske spillet legger opp til. Derfor må i alle fall vi som har adresse i landsdelen stå samlet om en politikk som går for å utvikle, ikke konservere og avvikle.

(Innlegget sto på trykk i LO-Aktuelt nr 1/2011)