JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Omtrent siden jeg lærte å lese, i hvert fall siden jeg begynte å lese romaner og annen skjønnlitteratur, har jeg ment at god litteratur blant mye annet også kan sammenlignes med legemidler eller andre effektbringende medikamenter av et hvert slag – litteraturen skal virke, den skal sette deg i en annen tilstand enn du var i før, den skal berøre ditt sinn og din sjel. Og i enkelte særtilfeller skal (kan) den også endre ditt liv.

Amerikanske Joyce Carol Oates skriver ofte en sånn type skjønnlitteratur. Og etter lesningen av den kanskje mest kjente av hennes romaner «Vi var familien Mulvaney» er jeg totalt utslitt – omtrent som om jeg hadde løpt New York Maraton (noe jeg også har gjort, så jeg veit hva jeg snakker om!).

Nå 82 år gamle Oates er en av USAs fremste storytellere. Og det sier ikke så rent lite. Hun er en mester til å bygge opp plot som river leseren med. Samtidig glemmer hun ikke å utvikle de litterære karakterene sin. I denne romanen som har en familie med seks medlemmer som hovedpersoner, blir hver og en beskrevet med nitid kløkt og fordypelse. Å lese Oates er en studie verdt for alle som er interesserte i å lære noe om hvordan en spennende, gripende – San Fransisco Chronicle kaller det symfonisk – fortelling skal bygges opp.

Vi møter som nevnt familien Mulvaney, en lykkelig kjernefamilie bestående av mor, far, tre sønner og ei datter. De lever og ånder i og på et lite småbruk nord i delstaten New York, et område Oates for øvrig henter handlingen i flere av sine romaner fra. Storyen fortelles av det yngste treet i familien, journalisten Judd. Og det hele sees i retrospekt. Om lag 1993. For denne tilsynelatende superlykkelig familien rives brått ned fra pidestallen en februardag i 1976. Da skjer en hendelse med ett av familiemedlemmene som virkelig bekrefter at alt henger sammen med alt. At menneskelivet er skjørt, at en tragedie fort kan forplante seg videre med nærmest lynets hastighet. Nesten som et virus, faktisk.

Oates har også både før og etter denne romanen (den kom ut i 1996 i USA) tatt for seg den amerikanske familien på godt og vondt, men kanskje aldri så eksplisitt som her. Blod er som kjent tjukkere enn vann. Og antagelig er det tjukkest i USA. Familien Mulvaney er ikke noe unntak i så måte. Og når det blir så viktig å holde sammen, så viktig å holde fasaden da det kommer noen riper i lakken, så bryter sjølsagt noen ut – de klarer ikke denne forstilte og falske idyllen mer. Samtidig fins det andre familier i nabolaget med stor skadefro – en skadefro som naturlig nok trives godt i sånne omgivelser. Og ingen faller så dypt som en amerikansk familie – når den først faller.

Rakner det først i en av endene, så går fort hele sømmen opp i liminga. Og hvert enkelt familieliv begynner å leve det som romanens Corinne Mulvaney, familiens mor og frue, kaller et lappeteppeliv. Altså et liv uten mål og mening, et liv uten verken kontakt med de fundamentale kristne og rotekte familiære verdier.

Denne romanen er et ramsalt angrep på denne skinnhellig institusjonen som vi kaller familie generelt, men sjølsagt den amerikanske spesielt. Og det fine er at dette angrepet, denne kritikken, ikke gjør det på en moraliserende eller argumenterende måte – snarere tvert imot. Her er det ekte show it, don’t tell it. Andre temaer som tas opp til relativt kritisk vurdering er den amerikanske våpenloven og det til tider fundamentalistiske kristne livssynet som er godt utbredt over hele kontinentet.

Skal jeg innvende noe denne gangen, må det være hvordan Oates har valgt å avslutte fortellingen. Logisk henger den absolutt på greip, det er ikke det – men den er kanskje ikke hva jeg hadde ønsket meg aller mest. Men her er det kanskje jeg som er moraliserende.

Romanen er 24 år gammel (8 år i norsk oversettelse). Oates har mange romaner på samvittigheten og har blitt ei godt voksen dame. Får hun nobelprisen i litteratur snart?