JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Går du på rødt?

Tillitsvalgte holder seg til god folkeskikk. De vet at de er en del av noe stort.

Den tillitsvalgte i restauranten tok opp en sak med direktøren. Hun mente arbeidsmiljøloven ble brutt idet servitørene ikke fikk matpause. «Går du på rødt?», spurte direktøren. Med det mente han nok at man må da kunne omgå stivbeint regelverk når forholdene tilsier det. Den tillitsvalgte ble svar skyldig, men gikk til den hovedtillitsvalgte, og dermed ble spørsmålet om matpause for servitørene sak på forhandlingsmøte mellom bedriften og klubben.

Yr i hodet av suksessen spurte direktøren også meg: «Går du på rødt?». Etter litt betenkningstid svarte jeg: «Noen ganger venter jeg til det blir rødt». Nå var det direktøren som ble svar skyldig, og servitørene fikk sin lovmessige matpause.

Men, selvsagt går jeg ikke på rødt i spørsmål om medlemmenes rettigheter. Det er det ingen tillitsvalgt som gjør. Også overfor bedriften holder tillitsvalgte seg til god folkeskikk. Når jeg en sjelden gang ser meg tilbake, kan jeg si at jeg har holdt min sti ren. Også når bedriften slo under beltestedet, klarte jeg å beholde en tillitsvalgts verdighet. Å innkalle til medlemsmøte, ja. Å lage underskriftslister, ja. Men å fare med fanteri, nei. Jeg tror jeg var til å stole på.

Klubben vår var vanskelig å komme rundt, det var nok derfor konsernsjefen ga direktøren beskjed om ha et godt forhold til klubben. Går-du-på-rødt-direktøren visste ikke hva et godt forhold til klubben var, så han ba meg på en pils. Jeg takket nei. Men etter et og et halvt års oppdragelse, sånn som tillitsvalgte ofte må gjøre med direktører, kunne jeg si: «Nå kan vi gå og ta en pils».

Hvordan har det seg at de fleste tillitsvalgte er slagferdige, reale, stødige og viser en ryddig holdning? De er ute etter resultater for fellesskapet, og må være tålmodige og utålmodige på samme tid. De har sosiale og sosialistiske idealer, svikter ikke medlemmene selv om de møter brutale og sleske direktører – de må være ærlige og slu på samme tid.

De vet at de er en del av noe stort. Hvor mange tillitsvalgte står i storm og stille hvert år? 5?000? Hvor mange medlemmer deltar aktivt? 50?000? Hvor mange medlemmer følger helt eller delvis med på saker som angår dem? 500?000?

De tillitsvalgtes rolle er en studie i tålmodighet, og de slipper ikke solidariteten av øyet. De blir ofte politisk aktive, fordi det er politikerne som setter rammene for arbeidslivet. Derfor er LOs politiske program mer radikalt, på alle felt, enn noe politisk parti.

Det kunne vært en fin oppgave for forskninga å finne ut hvor mange tillitsvalgte de organiserte i Norge har hatt siden – la oss si – 1945. Hvor mange ombudsmenn som har delt arbeidsfolks kår og jobba livslangt for sosiale forbedringer.

Og én oppgave til i samme slengen: Å finne ut hvorfor og hvordan et viktig ord kunne forsvinne ut av arbeiderbevegelsens program – sosialismen.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 6/2013)

Annonse
Annonse