Niri Talberg, Forskningsassistent ved Arbeidsforskningsinstituttet

Regjeringens perspektivmelding, som ble lagt fram 8. februar, retter stor oppmerksomhet mot arbeidslivsdeltagelsen. Vi må jobbe lengre, og færre må forlate arbeidslivet tidlig. Avganger fra arbeidslivet som ikke skyldes alder/pensjon, har derfor stor oppmerksomhet. Hvem er de som står på terskelen til å forlate arbeidslivet? Hvorfor er de på vei ut? Dette har Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) studert nærmere i rapporten «Hvem skal ut?» med utgangspunkt i YS Arbeidslivsbarometer. Rapporten er finansiert av NAV FARVE.

Andelen av arbeidstakerne som tror de ville være utenfor arbeidslivet om fem år av andre årsaker enn pensjon eller utdanning, heretter kalt «utenforgruppa», var i år på 6 prosent. (Tallene for 2011 og 2010 var henholdsvis 5 prosent og 7 prosent). 39 prosent av personene i utenforgruppa er organisert i LO. Jeg vil her fortelle litt om funnene fra undersøkelsen, og hva som kjennetegner de som tror de er i ferd med å droppe ut av arbeidslivet.

Hvem er de?

Kvinner er overrepresentert i utenforgruppa med sine 62 prosent. Aldersmessig er over halvparten mellom 45 og 59 år. Det er omtrent like mange i aldersgruppen 30-44 år, som det er personer over 60. Alder er med andre ord ingen god forklaring på hvorfor de er på vei ut. Vi finner ingen klare forskjeller mellom bransjer eller offentlig og privat sektor. Ei heller mellom IA-bedrifter og ikke IA-bedrifter. Vi kan imidlertid ikke være sikre på om det skyldes at de med tilretteleggingsbehov oftere er i IA-bedrifter og i større grad ville ha droppet ut dersom de ikke hadde vært det, eller om IA-bedrifter ikke har noen effekt på faren for å droppe ut.

Helse er en nøkkelfaktor

Det er klare forskjeller mellom gruppene når vi spør om de arbeider deltid eller heltid. Over halvparten av utenforgruppa mot knapt en fjerdedel av «innenforgruppa» (her inngår alle som ikke er i utenforgruppa) arbeider deltid. 60 prosent av utenforgruppa svarer «helse» på spørsmål om hvorfor de arbeider deltid, mot en femtedel av innenforgruppa. Dette kan tyde på at mange som sliter med helsa kompenserer med å redusere arbeidstiden. På denne måten kan kostnadene overføres fra samfunnet til enkeltpersoner. At utenforandelen er større blant de som arbeider frivillig deltid (14 prosent) enn ufrivillig deltid (9 prosent) understreker dette. 61 prosent av utenforgruppa anser det som sannsynlig at de vil måtte redusere arbeidsinnsatsen de neste fem år på grunn av helse. 8 prosent av innenforgruppa svarer det samme.

Halvparten av utenforgruppa og nesten en tredjedel av innenforgruppa oppga at de ofte eller alltid var utslitte når de kom hjem fra jobben. Omtrent like mange i utenforgruppa synes arbeidet var stressende, og at de hadde for mye å gjøre. Utenforgruppa framstår som sårbare ved at de i mindre grad er i stand til å legge inn ekstra arbeidstimer når arbeidsmengden hoper seg opp. Dette kan medføre ytterligere stress.

Menn har det verst

Det er flere kvinner enn menn i utenforgruppa, men de mennene som er på vei ut, ser ut til å ha større utfordringer enn kvinner i samme gruppe. Menn i utenforgruppa skiller seg betydelig ut på en rekke dimensjoner. Her er noen eksempler: 19 prosent av menn i utenforgruppa oppga at de ofte/alltid måtte stille på jobb på kort varsel. For de andre gruppene var svarene 5-8 prosent. 22 prosent av menn i utenforgruppa synes det ofte/alltid er vanskelig å oppfylle kravene fra jobben, mot kun 7-8 prosent i det øvrige arbeidslivet. 23 prosent av menn i utenforgruppa arbeider under risikofylte forhold. Det gjør også 13 prosent av menn i innenforgruppa og 6 prosent av kvinnene. Menn i utenforgruppa opplevde i større grad enn de andre at arbeidet var stressende, og at fravær skaper problemer for kolleger. Dette kan oppsummeres med at menn som er på vei ut av arbeidslivet, ser ut til å ha flere negative erfaringer fra arbeidslivet enn kvinner og menn som ikke er på vei ut.

Karikert versjon

Det har blitt mye tall så langt. Vi kan konstruere en person ut i fra noen områder der henholdsvis utenforkvinner og utenformenn er overrepresentert. En slik kvinne vil være en person som arbeider frivillig deltid av helsemessige årsaker. Hun er mellom 45 og 59 år og har lav inntekt. Hun regner med å måtte redusere arbeidsinnsatsen på grunn av helse, og hun er ofte utslitt når hun kommer hjem fra jobben.

En mannlig versjon vil i tillegg til det som ble beskrevet hos kvinnen over, ha utfordringer ved at han stadig må stille på jobb på kort varsel. Han arbeider i et stressende risikoyrke hvor han utfører hardt fysisk arbeid. Han føler ikke at han har nok kompetanse til å mestre kravene på jobben, og han får ikke utnyttet den kompetansen han faktisk har. Han føler at fravær skaper problemer for kollegene, og at det er utfordrende å kombinere arbeidet med et familieliv og et aktivt sosialt liv.

Mørke skyer

Som vi har sett skårer utenforgruppa mer bekymringsverdig på en rekke områder. Det er trolig forklaringen på at omtrent én av tre i utenforgruppa er bekymret for å miste jobben, én av fire anser det som ganske/svært sannsynlig å få en mindre tilfredsstillende arbeidssituasjon på grunn av omstillinger/nedskjæringer, og at to av tre anser det som vanskelig å finne en ny jobb som er minst like god som den de har i dag. Til sammenligning svarte omtrent 10 prosent av innenforgruppa at de var bekymret for å miste jobben, og like mange at de anså det som ganske eller svært sannsynlig å få en mindre tilfredsstillende jobb på grunn av omstillinger eller nedskjæringer. 45 prosent svarte at det var vanskelig å finne en ny jobb som var minst like god som den de har i dag.

Det kan se ut til at de er mindre bekymret på andres vegne enn på sine egne. 78 prosent av utenforgruppa og 86 prosent av innenforgruppa anser alt i alt situasjonen til norske arbeidstakere som god.

Hva kan hjelpe?

Dersom vi snur fokuset fra hva som kjennetegner dem i utenforgruppa til isteden å se på innenforgruppa, finner vi kanskje svar på hva som kan bidra til at færre vil falle ut av norsk arbeidsliv. Det ser ut til at det er avgjørende å få brukt sin kompetanse og sine ferdigheter, at kompetansen en har blir verdsatt, og at man får videreutviklet sin kompetanse i jobben. Det er avgjørende at man har en forutsigbar arbeidstid og ikke utsettes for risiko på jobb. Hvis arbeidsgiver i tillegg legger til rette for etter- og videreutdanning og er positiv til å betale for opplærings- og kompetansetilbud, stiger sjansen for at man blir/er en del av innenforgruppa ytterligere. Tiltak som øker mestringsopplevelsen og reduserer usikkerheten, synes altså viktig for å holde på arbeidskraften. Dette er viktig for alle, men særlig for de som er på vei ut av arbeidslivet.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 6/2013)