Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Og i den offentlige samtalen forkortes den som regel bare ned til de tre bokstavene NPM. Og mer enn tre bokstaver er den heller ikke verdt. Men hva snakker vi egentlig om?

Jo, ifølge Arne Klyve og Jon Severud i «Ordbok for underklassen» snakker vi om «Nytale for Old Public Management. Styringsordning inspirert av utdaterte næringslivsidealer fra 1950-tallet og/eller styringssystemet i gamle Sovjetunionen.»

Eventyret starter på 1980-tallet. Den amerikanske presidenten Ronald Reagan og den britiske statsminister Margaret Thatcher ønsket å privatisere det meste de kom over. Og det gjorde de også.

I Storbritannia tok de konservative med Thatcher totalt over makta og beholdt den fra 1979 til 1997. Da skjønte Labour Party at noe måtte gjøres. Opp av tryllehatten dukket det opp et sjarmtroll kalt Tony Blair, New Labour og NPM.

Blairs NPM er bare en light-versjon av den amerikanske økonomen Milton Friedmans markedsliberalistiske tanker og politikken til de to nevnte politikerne Reagan og Thatcher. Blair ville privatisere offentlig sektor via NPM. Og lyktes godt. Uten at britene fikk det bedre av den grunn, snarere tvert imot.

Dette skjedde på et tidspunkt da også Det norske Arbeiderpartiet med sin Tony Blair-lignende leder Jens Stoltenberg slet med å få nok politisk vind i seilene. Noe måtte gjøres på Youngstorget også. Hvorfor ikke danse med Blair, hvorfor ikke innføre NPM i Norge også? Jens og Arbeiderpartiet tapte valget i 2001 på grunn av dette. Fagbevegelsen, og særlig LO ville ikke ha NPM. Og ordet ble fjernet fra festtalene.

Seinere har både Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringen brukt mye trykksverte på å snakke seg bort fra bruken av NPM, men ordningen følger påfallende ofte med som nissen på lasset når praktisk politikk skal utøves. Dessuten har ikke de rødgrønne makta i alle landets kommuner.

Og det er gjerne i kommune-Norge NPM trives best. Der ligger NPM og vaker i sivet, sammen med gjedda, en del høyrøstede fremskrittspartister og BI-utdannede høyrefolk. De som har tatt mål av seg til å effektivisere offentlig sektor. Og ender opp med det helt motsatte.

NPM-eventyret startet altså med Reagan og Thatcher, men vi kan dessverre ikke konkludere som vi vanligvis gjør når eventyr fortelles: At snipp snapp snute, så er det eventyret ute.

For jeg har vært i Haugesund i to dager. Sammen med om lag 110 landsmøtedelegater fra Skolenes landsforbund (SL), kunnskapsminister Kristin Halvorsen og New Public Management.

NPM har nemlig sneket seg inn i skolen også. Ikke bare som uttrykk for høyrepolitikeres ønske om mer privatisering (såkalte friskoler), men også i form av målstyring, rapportering og mer byråkrati.

Er SV tilhengere av målstyring? Dette spørsmålet fikk Kristin Halvorsen på SLs landsmøte. Litt målstyring må vi ha i skolen, sier hun og har kanskje rett i det. Og Norge har en god skole, legger hun til. Det er vel også sant. Men NPM i utdannings-Norge, det må hun avvikle raskest mulig.

SV-Kristin bør likevel, om hun ønsker gjenvalg 9. september, og det gjør hun, merke seg hva Klyve og Severud skriver om målstyring i ordboka si: «Populær byråkratiserende og lønnsom 1990-tallsøvelse med stort markedspotensial, som gir private aktører rikelig anledning til å utvikle kostbare dataprogrammer, middelmådige kurs og unødvendige undersøkelser. Preger og fordyrer alle norske reformer i offentlig sektor.»

Så, det er kanskje tvilsomt om målstyring er noe å bygge en læringsplattform på? For ifølge Klyve og Severud er en læringsplattform «det som står igjen når toget er gått.»