Berit Morland, Magasinett.org

Det var sommeren 2008 hun fikk erfaringene som får henne til å be Fellesforbundet skjerpe seg.

På ett av fjellhotellene jobbet latviske stuepiker for 10.000 kroner måneden – med 72 timers uke.

– Da vi fikk greie på det, dro vi opp. Kontrakten var på engelsk og så tjukk som en bok. Vi fikk se den, men fikk ingen kopi. Og de latviske jentene var livredde – for oss.

Rett ut av landet

For i det hele tatt å kunne få kontakt, fant avdelingen fram til en tolk. Etter mye arbeid sa de latviske jentene seg villige til å komme på et klubbmøte.

– Vi reiste opp, sammen med folk fra distriktskontoret. Ni stykker møtte opp, og jeg måtte presentere oss helt fra grunnen. Vi startet med den norske modellen og trepartssamarbeidet. De har jo helt andre erfaringer. De trodde jo vi kom fra mafiaen, sier Elisabeth.

Kom aldri tilbake

Møtet gikk greit. Flere av de latviske jentene sa de kunne tenke seg å organisere seg.

– Men lederne deres må ha fått nyss om at de hadde snakket med oss. Kort tid etter ble denne gruppa sendt tilbake. Vi trodde først det var en avspasering etter de lange dagene. Men de kom aldri tilbake. Et par stykker ringte oss i år og lurte på om vi kunne skaffe dem jobber. Det var tydelig at de var satt helt utenfor. Og det var jo ikke det vi ville.

For dyrt?

Altså er det ikke lett.

– Det er forferdelig vanskelig. Likevel ble jeg nokså rystet over noen av holdningene som kom til uttrykk fra dem vi trodde ville støtte stuepikene. En kvinne fra Arbeidstilsynet var der oppe, og hun sa at siden det ikke var fare for liv og helse, kunne hun ikke gjøre noe. De jobbet altså 12 timer hver dag seks dager i uka, forteller Jørgensen.

– Og så var det mitt eget forbund, Fellesforbundet. Fra én av avdelingene i distriktet fikk vi høre at det kostet for mye i forhold til hva de fikk igjen for å jobbe med organisering av jentene. De skulle jo bare være her i tre måneder, så blir de borte. Sosial dumping ble altså godtatt i de tre månedene. Og da blir det jo godtatt! For stadig nye kommer. Jeg ble veldig overraske, sier den tillitsvalgte.

– Distriktskontorene må gripe inn

Elisabeth Jørgensen etterlyser også en sterkere innsats fra distriktskontorene.

– Jeg har sagt det til dem før, så de vet hva jeg mener. Avdelingen har ingen forhandlingsrett overfor hotellene. Det er klubbene som skal ordne opp. Men noen steder har vi ikke fungerende klubber, men kanskje tariffavtale og enkeltmedlemmer. Der mener jeg distriktskontorene må gå inn, be om møter, rydde opp i uverdige forhold – og gi oss retningslinjer. Det gjøres altfor lite, synes jeg.

Mye bra i Fellesforbundet

Hun synes likevel mye går bra etter at hotell- og restaurant gikk inn i Fellesforbundet.

– Vi rekrutterer, skolerer tillitsvalgte og mange har gjort en stor innsats i forhold til små stillingsbrøker, bruk av ekstrahjelper og ringevakter. Fra før er vi vant til å jobbe flerkulturelt og sørge for at alle, uansett bakgrunn, får det de har krav på. Men når det gjelder sesonghotellene og sosial dumping, svikter det. Og dette kommer til å vokse. Der må vi skjerpe oss!

Tilbakeblikk til 2005: Krav om redskaper

For ca fire år siden. Det var konferanse om sosial dumping – i salen satt for det meste folk fra skips- og offshoreverft.

Alle var enige om at en ikke kunne godta lønn på 60 kroner timen eller under på verftene.

– Sett foten ned med en gang, sa gamle ringrever med solid jern- og metallerfaring i ryggmargen.

Men det holdt ikke for alle.

– Hva skal jeg gjøre, da? sa en ung, sinna tillitsvalgt.

Han trengte ikke mer moralsk oppbygging mot underbetaling. Han ville ha verktøy. Et ark i handa fra Fellesforbundet der det skulle stå svart på hvitt og punktvis hva han kunne gjøre, hvilke avtaler, lover og forordninger han kunne vise til i møte med bedriftsledelsen – og det skulle holde vann.

Etter hvert har de fått redskaper på verftene.

2009: Håper på retningslinjer

På Hotell Union Geiranger har ledelsen denne sommeren takket ja til tilbudet om å leie stuepiker og servitører fra Estland, som er ansatt i det norskregistrerte utenlandske selskapet Unic Management.

– Jeg vet ikke hva jeg kunne gjort, sier tillitsvalgt Birgit Viggehagen.

– Jeg fikk høre at alt skjedde i lovlige former.

Bemanningsbyrået betalte skatt og avgifter. Det er godkjent av Arbeidstilsynet. De fleste turisthoteller tar inn ekstrahjelp i sesongen. Det er ikke ulovlig for et bemanningsselskap å fastsette en lønn på 80 kroner brutto og deretter trekke for kost og losji slik at utbetalingen blir drøyt 43 kroner timen.

På Union Geiranger er de seks organiserte, og hotellet har tariffavtale.

De estiske jentene fra Unic Management har nesten vært dobbelt så mange i sommer, 10 stuepiker og servitører. Det har også vært estere fra andre firma.

– Hvorfor er innleie av underbetalte folk lovlig? Det er det jeg lurer på, sier Birgit.

– Hadde dette vært brudd på avtaler eller lover, hadde det vært lettere. Det hadde vært greit å få noen retningslinjer – som holder vann.

(Artikkelen er hentet fra Magasinet nummer 8 (september/oktober), 2009)