Kristian Brustad (Aktuell)

Ordningene er gode. Alle klarer seg godt på egenhånd. Når et fåtall streikende ansatte ikler seg sine gule vester i kampen for tariffavtale, blir de sett på som utskudd. Intet nytt ved det. Det gode arbeidsliv har ikke kommet av seg selv. Mange håpløse kamper har vært kjempet. Arbeidskonflikter ingen trodde det var mulig å vinne. Noen må gå foran. Slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. De sterkeste har stått opp. Har hatt troen. Og de vant. De vant for deg og for meg. Store og små seire. De vant strider om arbeidstid. Om ferie. Om ledighetstrygd. Om retten til betalt foreldrepermisjon. Rekken av seire er uendelig lang.

Tariffavtaler er det normale i Norge. Likevel er store deler av arbeidslivet fortsatt uorganisert. Arbeidslivet er på mange måter delt. Men hadde det ikke vært for det organiserte arbeidslivet, hadde heller ikke det uorganiserte arbeidslivet sett ut som det gjør. Fagbevegelsen i Norge har ført kamper på vegne av alle. Har kjempet for lovfesting av viktige goder. Ordninger alle kan nyte godt av. Også de uorganiserte. Ledelsen i Atea bør gå i seg selv. Spørre seg hva slags samfunnssyn de legger til grunn for virksomheten. For slik det ser ut nå, er dette et selskap det offentlige bør holde fingrene langt unna. Det offentlige bør ikke inngå kontrakter med bedrifter som forakter det organiserte arbeidslivet. Et arbeidsliv som har løftet Norge fram til verdens beste land å bo i. Et arbeidsliv som har skapt et godt samfunn for folk flest.

Atea-ledelsen mener bedriften har et sterkt bedriftsdemokrati og «en stor respekt for organisasjonsfriheten». Både i Sverige og Danmark har bedriften tariffavtale. I Norge mener Atea-ledelsen det de kaller «organisasjonstvang» er et grunnleggende demokratisk problem. Det bør ligge i bakhodet til offentlige etater neste gang det inngås kontrakter på vegne av det norske demokratiet.