Torgny Hasås/LO-Aktuelt

torgny@lo-media.no

Halvannen uke etter at den første hovedavtalen ble undertegnet, dannet Johan Nygaardsvold sin Arbeiderparti-regjering. Det var neppe en tilfeldighet. Disse marsdagene for 75 år siden markerer et viktig skille i norsk historie.

9. mars 1935 møttes formann i Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO), Olav Hindahl og administrerende direktør i Norsk Arbeidsgiverforening (NAF), Finn Dahl.

Dahl hadde vært sjef i NAF i de turbulente årene fra 1922 og framover. For fagbevegelsen hadde han vært selve symbolet på steile arbeidsgiveres makt og kampvilje.

Hindal hadde bare vært leder i LO i et år. Men som leder av Typografforbundet hadde han opplevd de harde konfliktene, massearbeidsløsheten og arbeiderbevegelsens vekst på nært hold.

Det hadde lenge vært krefter som ønsket å temme klassekampens voldsomme krefter. Bondeparti-regjeringen hadde forsøkt med militær makt.

Men nå hadde de to motpolene samlet seg for å lage spilleregler, bygge grunnloven for arbeidslivet.

Historisk vendepunkt

Hindahl og Dahl skjønte at den nye hovedtariffavtalen mellom LO og NAF utgjorde et historisk vendepunkt, det store klassekompromisset.

Dahl oppsummerte hovedavtalen slik: «Vi i Arbeidsgiverforeningen er fullt oppmerksom på at hovedavtalen innfører ikke uvesentlige forbedringer for arbeiderne, særlig adgang til kollektive oppsigelser. Men vi anser allikevel en tariffbundet ordning i disse forhold for å være en større borgen for en fremtidig arbeidsfred enn man tidligere hadde.»

Hindahl uttalte: «Opprettelsen av en hovedavtale mellom Landsorganisasjonen og Arbeidsgiverforeningen er uten tvil en av de største begivenheter i fagbevegelsens nyere historie.»

Harde slag

De harde slagene som kuliminerte med storlockouten i 1931, hadde satt dype spor både i arbeidsgivernes fortjenester, samfunnets inntekter, fagbevegelsens økonomi og ikke minst hadde den enkelte arbeider tapt store verdier. I 1931 hadde Arbeidsgiverforeningen krevd 15 prosent lønnsnedslag, mens LO krevde reallønnsvekst. Resultatet ble storlockouten hvor 60 000 arbeidere var utestengt fra jobbene sine i nesten et halvt år. I løpet av året gikk det tapt over 7,5 millioner arbeidsdager. Konfliktutgiftene for LO beløp seg til 16,5 millioner kroner, en halv milliard kroner etter dagens kroneverdi.

Strid om avstemningsregler

Helt siden tidlig på 20-tallet hadde de borgerlige partiene kjempet for at avstemningsregler over tariffavtalen skulle lovfestes. I mange runder var spørsmålet blitt behandlet. De borgerlige partiene ønsket å kneble fagbevegelsen. I 1933 nedsatte regjeringen foreningslovskommisjonen som blant annet behandlet avstemningsreglene ved tariffoppgjør. LO-leder Hallvard Olsen satt i kommisjonen og han gikk med på lovfestete avstemningsregler. Han fikk sekretariatet med seg på dette.

I november 1934 var det LO-kongress. Arbeiderbladet med Martin Tranmæl som redaktør gikk til kraftig konfrontasjon mot LO-lederen. I avisa kunne man lese at LO-lederen hadde «gått i samarbeid med fascistene i Stortinget». Sammen med personlige forhold førte det til at LO-leder Hallvard Olsen måtte gå av. Typograf Olaf Hindahl tok over.

Kongressen støttet prinsippet om en «hovedtariffavtale» med NAF, og i løpet av januar var forhandlingene for det meste ferdig. I begynnelsen av mars kunne Dahl og Hindahl møtes for undertegning.

Det har vært innvendt at hovedavtalen ikke fikk så stor betydning, fordi innholdet i hovedavtalen allerede var innarbeidet i de landsomfattende tariffavtalene.

Hovedavtalen ga arbeidsgiverne arbeidsfred. Fagbevegelsen fikk rett til tillitsvalgte, snakke på medlemmenes vegne og slippe innblanding utenfra.

Sammen med Arbeiderpartiets regjeringsmakt førte dette til økning i oppslutning om LO. I løpet av årene 1935, 36 og 37 fikk LO 143 000 nye medlemmer. En medlemsøkning på over 80 prosent.

Robust avtale

Den første hovedavtalen omfattet 17 paragrafer. Den omhandler hvem som er tillitsmenn, hvordan bedriften og tillitsmennene skal forholde seg til hverandre, hvordan forhandlingene skal ordnes, rett til kollektive oppsigelser, avstemningsregler og rett til sympatiaksjoner. Et eget punkt omhandler arbeidsbevis eller sluttattest som det heter i dag.

– Det som særpreger hovedavtalen er at den har stått seg godt i 75 år. Den er grunnlegende lik. Arbeidsgivere og arbeidstakere har de samme grunnleggende plikter og rettigheter i dag som i 1935. Det viser at hovedavtalen er robust, sier leder i LOs forhandlingsavdeling, Knut Bodding til LO-Aktuelt.

– Det som skjedde i 1935 var at arbeidsgiverne kjøpte seg fredsplikt mot å gi tillitsvalgte rettigheter, forklarer han.

Ved hver revisjon siden 1935 har det kommet små endringer, men det har ikke fra noen av sidene kommet krav om grunnleggende endringer. Ved den siste revisjonen i november i fjor kom det inn bestemmelser om et bærekraftig arbeidsliv og at det er viktig å fremme forståelse for og innsikt i virksomhetens påvirkning på det ytre miljø.

Tariffhopping uløst problem

En problemstilling som LO har tatt opp ved de fire siste revisjonene av hovedavtalen er spørsmålet om tariffopphopping. Enkelte arbeidsgivere har ved å bytte arbeidsgiverforening kunnet sno seg unna tariffkrav.

Blant annet har LO ønsket at det skal innføres konfliktrett ved bytte av tariffavtale, tilsvarende den konfliktretten som eksisterer ved opprettelse av nye tariffavtale.

– Dette har det ikke vært mulig å få arbeidsgiverne med på, sier Bodding.

Ved siste revisjon ble det også satt ned et utvalg som skal gå gjennom for å forenkle avtalen slik at den framstår «som relevant, forståelig og fange opp de temaene som er relevante for dagens arbeidsliv.»

Det ble også nedsatt et utvalg som skal ta for seg «utfordringer og muligheter som nye organisasjonsformer og bedriftsstrukturer medfører herunder situasjonen i konserner samt kjeder, franchiseforetak og liknende konstellasjoner.»

Staten sist ut

LO har 15 ulike hovedavtaler. I privat sektor er det svært få forskjeller mellom de ulike, og det er LO-NHO-avtalen som ligger til grunn og er mal for de andre. Hovedavtalen i kommunene og Staten er bygget opp helt annerledes. Hovedavtalen for Staten er bare 30 år gammel.