Debatt: Karina Veum, ungdomssekretær i Arbeidsmandforbundet (NAF) og Lone Lunemann Jørgensen, leiar NTL Ung

Jobbene vi gjør for fellesskapet er ofte omtalt i store ordelag. Bakgrunnen for at vervene og stillingene våre fins, er dystre statistikker og synkende medlemstall. Under halvparten av norske arbeidstakere er fagorganiserte, og vi er hyra inn til å snu trenden. Det er en stor oppgave og den veier tungt på våre skuldre. Hvis vi ikke lykkes, hva da?

ph

Vi kommer fra to ulike forbund og representerer forskjellige typer arbeidstakere, men likevel var våre møter med arbeidslivet ganske like. Vi har begge hatt deltidsjobber hvor vi ikke ante hva rettighetene våre var, og der brudd på arbeidsmiljøloven var ganske vanlig. Arbeidslivets rettigheter og plikter var ikke noe vi fikk informasjon om. Samtidig ble vi på videregående opplært i hvordan vi kunne bli gründere – noe de færreste i vår generasjon blir. På samme måte som det har tatt tid for oss å komme dit vi er i dag, så er ikke organisasjonsbygging i fagbevegelsen noen quick fix. Vi har samlet noen tanker om det vi mener er utfordringene for alle som vil at fagbevegelsen skal vokse.

Ting tar tid

På samme måte som det tok oss tiden fra den første fagforeningen oppsto i 1858 til vi fikk hovedavtalen i 1935, så tar det tid å bygge organisasjon på ungdomsnivå. Spesielt når dagens ungdom ikke vet spesielt mye om det organiserte arbeidslivet, med mindre du er prisgitt foreldre som er aktive i fagbevegelsen. I all hovedsak må vi legge fagbevegelsens grunnsteiner på nytt, i et samfunn der man allerede har hovedavtalen, arbeidsmiljøloven og tariffavtaler. Det er kort fortalt ganske utfordrende å skulle fortelle noen at de står i fare for å miste noe de egentlig ikke visste hva var til å begynne med.

ph

Vi overvurderer ofte hva vi kan få til på ett år, men undervurderer hva vi kan klare på ti. Norsk Tjenestemannslag (NTL) har for eksempel satset over tid på studentrekruttering via egne studiestedsprosjekter, noe som innebærer prøving og feiling for de involverte. I 2018 økte medlemstallet blant disse med 30 prosent – det er ikke snudd over natta, men er et resultat av innsats over fire år. I NAF satser vi nå tungt på å styrke kompetansen i de lokale ungdomsutvalgene, fordi det er helt avgjørende at det finnes tilbud og aktiviteter lokalt. Denne jobben må forbundet ha et langsiktig perspektiv på, og vi må dra lasset sammen.

Det må mer enn store ord til – putt pengene der de monner!

En intern spøk blant mange i fagbevegelsen er at vi jobber i «konferanseutsatt sektor» – en spøk med et hint av sannhet. Vi møter de samme folkene, på de samme stedene – over den samme dessertbufféen. Vi mener alle at samhandling og deling av informasjon og kunnskap er viktig, men det er ikke ved å «tale til menigheten» at vi skaper aktiviteter eller bygger oss større. Det er ute blant de vi ønsker å organisere at vi må være. Flere rapporter viser at andelen uorganiserte er størst blant ungdom, og flertallet sier at det er fordi de ikke er blitt spurt.

ph

Som unge i fagbevegelsen er vi opptatt av å komme oss ut for å spørre nettopp disse menneskene om de ønsker å organisere seg, og det er her ressursene må brukes. Ved å være flere vil vi også lette på oppgavene som i dag ofte havner hos noen få som tør å ta på seg verv, og som tør å gå ut og snakke med mennesker om fagbevegelsen. Ved å engasjere flere, ville vi også vært flere til å håndtere disse oppgavene. Langsiktig vekst krever langsiktige investeringer, og det gjelder også i ungdomsarbeidet. Forbundene må tørre å satse økonomisk på prosjekter som kan generere medlemsvekst, og innse at ting tar tid. Skolering, tid og materiell koster penger. I tillegg må unge få delta på samlinger på både høyt og lavt nivå i fagbevegelsen hvor aktuelle saker blir tatt opp. Det holder ikke bare å snakke for menigheten om framtidas arbeidsliv, når de det gjelder ikke får ta del i samtalen.

Å forstå at folk ikke nødvendigvis opplever arbeidslivet på samme måte som oss med nesa i hovedavtalen gjør.

I følge Statistisk sentralbyrå er 9 av 10 norske arbeidstakere fornøyde med jobben sin. Mange av dagens unge opplever ikke tilværelsen som verken særlig politisk eller kriserammet – og da nytter det ikke å snakke til dem som om det er sånn. Vi kan likevel ikke stikke under en stol at samfunnet faktisk har blitt tøffere for mange unge. Det er nesten umulig å komme seg inn på boligmarkedet, det er vanskelig å få heltidsjobber, og jaget etter lengre og lengre utdanning er der som et konstant press for å i det hele tatt ha et håp om fast jobb. Sjansen for å bli fast ansatt etter endt læretid er heller ikke alltid den beste. Hvordan skal vi formidle at politikken som føres har noe å si for hvilke sjanser en har i arbeidsmarkedet uten at vi krisemaksimerer? Dette er et stort spørsmål, og vi som er unge vet best hvor skoen trykker for andre unge. Vi må dessuten klare å synliggjøre potensialet i å være organisert utover at en får gode forsikringsordninger, men at fagbvegelsen er en maktfaktor i samfunnet. Og heldigvis er det mange som forstår at det er lurt å være med i fagforeninga – vi må bare spørre dem! For vi har et godt arbeidsliv i Norge, og det er i stor grad arbeiderbevegelsens fortjeneste. Stoltheten over dette må skinne gjennom når vi snakker med potensielle medlemmer.

Verdien av ungdomsarbeidet er også økt engasjement nå, ikke bare om ti eller tjue år

Å bygge organisasjon rundt ungdom er en «skynde seg sakte»-prosess. Det er en del sannheter som må utfordres. Vi hører ofte at «ungdommen er fremtiden», men det begrepet gir ikke helt mening. For ungdommen skjer nå, grunnsteinene må legges nå for at man skal få noe som står seg over tid, og vi som er unge nå kan ikke glemme å ta med de som kommer etter oss.

ph

Noe vi må utfordre er nettopp at generasjonen før oss glemte at det kom noen etter dem. Fagbevegelsen var noe vi lærte om i historietimene på skolen, ikke noe som ble satt i sammenheng med arbeidslivet vi skulle ut i. Noe av det viktigste vi som er ungdom i dag kan gjøre, er derfor å spre engasjementet til flere. Det nytter ikke å kritisere de politiske partiene når vi ikke har nok mennesker i fagbevegelsen som engasjerer seg i politikken, og det nytter ikke når alt for mange verv er fordelt på noen få som tør og ønsker å ta ordet. Vi må legge til rette for mangfoldet av interesser i fagbevegelsen, og vi må tørre å gi hverandre oppgaver og tillit. Fagbevegelsen kan ikke bygges på de få som orker og tør å ta på seg alt, vi må bli flinkere til å spille hverandre gode, og der tror vi ungdomsarbeid er et nøkkelord. Gi folk under 35 posisjoner som teller – og rom for å prøve og feile!

Organisasjonsbygging og rekruttering er gruppearbeid, det kan ikke bare overlates til den enkelte ungdomsrepresentant

Å være en fersk ungdomsleder er ofte utrolig ensomt. Man føler et ansvar for organisasjonen utover det man har hatt før, og man får plutselig nye oppgaver. Ofte når man spør andre om hva man skal drive med så er svaret «ungdomsarbeid og ungdomspolitikk», men hva er egentlig det? Er det noe annerledes enn det resten av organisasjonen driver med, eller er det nettopp akkurat det samme? For vi skal treffe en yngre gruppe med litt andre interesser enn «de etablerte voksne». Mange unge har utrygge jobber eller små barn de må ta hensyn til og kan ikke gi 100 prosent i vervene sine. Mange ungdomsrepresentanter er så heldige å ha flere engasjerte ungdommer med i utvalgene eller klubben sin, men det er dessverre ikke sannheten overalt. Vi er avhengige av kunnskapen til de som har holdt på med dette en stund, og vi er nødt til å ta den kunnskapen og tilpasse til ungdomsarbeidet og organiseringen av unge mennesker i en annen livssituasjon.

Dersom vi får organisert unge i starten av arbeidslivet, og får dem til å forstå verdien av fellesskapet og arbeiderkampen, så stiller vi utrolig mye sterkere både nå og i fremtiden. Det gjelder altså å ha tunga beint i munnen både når vi bygger fagbevegelse og når vi snakker om politikk. For den politikken som betyr noe er den som berører arbeidslivet.