JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Eva Fretheim er en ganske fersk forfatter. Hun debuterte med krimromanen «Dronningland» i 2022, en roman hun fikk Maurits-Hansen – Nytt blod-prisen for. Nå følger hun opp med «Fuglekongen» som også er en krim med samme etterforsker, Vigdis Malmstrøm, i hovedrollen. Og så har hun sjølsagt noen flinkere hjelpere.

La det være sagt med en gang: Det kommer ut veldig mye kriminallitteratur både her hjemme og i verden for øvrig. I dette landskapet må det være vanskelig å gjøre noe nytt og originalt. Og det gjør da heller ikke Eva Fretheim. Dette er en svært klassisk krimroman uten at det er noen hardtslående innvending.

Vi er på landsbygda der alle kjenner alle, og det åpner med et mord. Det skaper en naturlig frykt og beven. Hvem er morderen? Politiet settes på saken. Den myrdede i denne storyen er Lars Ove Jansen, med kjælenavnet Love. Han holder seg nå mest for seg sjøl, men er en pasjonert due-elsker. For femten år siden begikk han et bankran sammen med en kompis. Kompisen forsvant sporløst, mens Love fikk en fengselsdom på fire år for ranet. Dette ranet står helt sentralt i denne fortellingen. Dette må rekapituleres.

Som vanlig i krimromaner starter det med en mengde løse tråder og teorier. Det viser seg raskt at en haug av mennesker på dette fiktive tettstedet har en eller annen relasjon til Love – ja, egentlig til hverandre. De har gått på skole sammen, de har vært kjærester med hverandre, de har barn sammen – ja, det spinnes et nett av mennesker med mer eller mindre sannsynlige mordmotiver sånn det skal i krimromaner. Og i tillegg har vi å gjøre med en etterforsker som heller ikke lever noe enkelt liv. Hun har også sitt å tenke på ved siden av det å oppklare et mord.

Det er alltid en utfordring å gi et handlingsreferat av en krimroman uten å røpe for mye. La meg derfor fastslå at de ingredienser som det er verdt å skrive om, i hvert fall ifølge forfatteren Aksel Sandemose, nemlig mord, sjalusi og kjærlighet, står sentralt i «Fuglekongen». Og forfatter Fretheim har god kontroll på handlingsforløpet.

Det mest originale ved denne romanen er at forfatteren opererer med to fortellerstemmer. Stort sett er den fortalt av en tredjepersonsforteller, men noen steder lar Fretheim en av romanens viktigste karakterer fortelle deler av historien som en jeg-fortelling. Det ga lesningen en ekstra kulør. De korte kapitlene øker også tempo i fortellingen. Framdriften er bra.

Krimromanen er som skapt for pageturning. Som leser lurer du hele tida på hvordan det går. Hvem har gjort hva? Og hvorfor? Det ligger liksom i sjangerens vesen. Denne romanen er ikke noe unntak i så måte. Og du må være med til the bitter end for å få svarene du ønsker. Likevel sitter jeg igjen med at jeg har lest lignende historier en del ganger tidligere. Men det er som antydet kanskje også en del av krimlitteraturens vesen.