JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«En ny generasjon amerikanere vokser opp som mer venstrevridde enn noen gang før. De er lei av å bli urettferdig behandla». Det påstår Reidar Strisland i boka om den amerikanske politikeren Bernie Sanders, han som utfordret Hillary Clinton om å bli Demokratenes presidentkandidat ved siste presidentvalg i USA. Sanders tapte. Det gjorde også Clinton. Mot Donald Trump. USA ble ifølge Strisland forandret for all tid.

Boka handler om valgkampen, med vekt på Sanders kampanje. Amerikansk valgkamp står ikke noe tilbake i bruk av skitne triks som blir brukt i land vi aldri ønsker å sammenligne oss med. Og ikke minst – her er det penga som rår. Så kan vi diskutere om det er forandring – og ikke forundring – som er det mest slående ved dette valget.

Befriende ved teksten er fokuset på Sanders. Strisland starter fortellingen om denne underdogen da han var totalt ukjent. Og avslutter rett før valget da han ble en kultfigur. Overraskende nok, hans høye alder tatt i betraktning, med stor appell hos ungdommen. Sånt skulle være naturstridig, umulig, men understøtter påstanden om at det skjer et «change» i USA for tida. Denne endringen ble varslet allerede med Barack Obama, men vi er vel ganske mange som mener at det ble med retorikken.

I tillegg er boka en grei innføring i det amerikanske valgsystemet. Genierklært av noen for å være demokratisk, foraktet av andre for å være alt annet enn akkurat det.

En av bokas røde tråder er hvorvidt Sanders ikke bare har skapt et nytt håp for radikale og sosialister i USA, men også om Sanders sjøl vil bli med i kampen videre. Ikke minst i kampen om å bli USA neste president. Det eksisterer det ingen avklaring på dette i – verken i boka eller i virkelighetens verden.

Forfatteren er tidlig i boka inne på at mye av det Sanders utvikler til praktisk politikk er en arv etter Occupy Wall Street-bevegelsen. Dette skulle jeg gjerne hørt mer om. Denne bevegelsen spredte seg som kjent som ild i tørt gress både i USA og i flere europeiske byer for noen år siden, men ilden ble nesten like fort slukket som den ble tent. Occupy var ikke bare en innholdsmessig protest mot den stadig større ulikheten i samfunnet, men varslet også nye aksjonsformer.

Strislands bok tar også opp hvorfor Trump vant presidentvalget. Her ligger fokuset på det såkalte rustbeltet – den delen av USA hvor det en gang fantes industri, men som nå for det meste ligger der som en ruin. Med ekstrem arbeidsløshet, stor frustrasjon og fattigdom som resultat. Strislands forklaring her er ikke original, men blir ikke noe mindre relevant av den grunn.

Strisland har uansett skrevet en interessant bok for alle med interesse for hvordan politikk blir til i supermakten USA. Den er skrevet i håpets tegn. Antagelig vil den behage mang en radikaler her hjemme også. De siste politiske meningsmålinger i Norge kan tyde på at venstreradikalerne har fått litt mer vind i seilene. Muligens på bekostning av sosialdemokratiet, og fortsatt litt usikkert om det vil vedvare til over sommerferien. Men kanskje er det som Halvdan Sivertsen synger i kjærlighetsvisa at «vinden i fra høyre snart vil snu». I så fall kan de som ønsker de nye vinder velkommen, kose seg med «Bernie Sanders og det nye USA».