JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg-fortelleren i Per Pettersons nye roman heter Kasper. Han jobber på Økern i Oslo, men bor i en blokkleilighet utenfor Oslo – i en ås ovenfor Strømmen Storsenter som det heter i boka. Jeg veit hvor det er, men når forfatteren ikke vil navngi det, skal ikke jeg gjøre det heller. I åsen bor Kasper sammen med kona Inger og deres to barn Tomas og Trine som daglig må følges til barnehagen som ligger like i nærheten. De voksne bytter på dette, litt avhengig av hvem som har sein- eller tidligvakt. De er nemlig begge skiftarbeidere i hver sin bransje. De er billøse, så de tar begge den blå bussen til jobben (i dag er bussen rød!).

Og det er særlig Kaspers busstur som gjør inntrykk. Han leser stort sett bøker på veien innover, og sover på hjemturen fordi han er sliten etter kveldsskiftet. Da han er framme ved endestasjonen der han skal av, har han som regel sovnet. Men det er en fast bussjåfør på denne ruta, en voksen kar som er litt overvektig. Han vekker alltid Kasper, sier at «du er hjemme nå» og minner han på at han ikke må glemme veska si. De to blir etter hvert en slags fortrolige venner. Men en dag er det en annen sjåfør bak rattet. Kasper blir lei seg, sjekker opp saken og får vite at bussjåføren er dø. Men at begravelsen er om få dager i Grorud kirke. Kasper er fra Kalbakken og er lommekjent i området. Han drar i begravelsen.

Ett av romanens kapitel handler om denne begravelsen. Det er meget sterk lesning – her er Petterson på sitt aller beste. Jeg kan ikke huske å ha lest om en mer rørende begravelse i noen bok tidligere. Som leser fikk jeg følelsen av å være til stede sjøl. For Petterson skriver begravelsen, han skriver ikke om den. Sistnevnte er for øvrig faglitteratur ifølge Kasper – og det driver ikke han med. For etter hvert blir Kasper en anerkjent norsk forfatter, men det er noe seinere i denne storyen. Og heller ikke hovedpoenget.

Romanen åpner med at Kasper er ute og kjører bil. Da kjører han på et rådyr, og noen rørende scener følger. Kasper er en følsom sjel, han trenger trøst hos bestekompisen. De møtes raskt som så ofte før på Egon i Lillestrøm, og under samtalen om denne rådyrpåkjørselen blir ideen til romanen født. For kompisen spør om ikke Kasper skal skrive denne historien. Og sånn blir det. Og deretter tar den ene setningen den andre – sånn både Kasper og Petterson sjøl skriver sine bøker.

For sjølve rammefortellingen, det denne romanen egentlig handler om, er at Kasper forelsker seg hodestups i Signe, ei dame som inngår i et vennepar som han og Kasper er mye sammen med. Måten Kasper forelsker seg i henne på ligner aller mest den uerfarne tenåringens, men er reell nok likevel. Og den faller sjølsagt i svært dårlig jord hos Inger. For Kasper er en ærlig sjel, han har bestemt for å slutte å ljuge, han vil leve resten av sitt liv fullstendig sannferdig og forteller om sin utroskap til kona. Noe dobbeltliv fullt av hemmeligheter er uaktuelt for Kasper. Det byr sjølsagt på helt uoverstigelige vanskeligheter, men det er en annen historie som slett ikke er hovedtemaet. Mer om konkrete detaljer skal her heller ikke røpes.

Per Petterson er kjent for sin lavmælte prosa der konkrete scener sier det aller meste. At han har hatt Hemingway som et stort, er fortsatt merkbart. Denne boka er slett ikke noe unntak. Hovedpersonen er gjerne en mann med bestemte meninger litt utenfor A-4. Kunnskapsrik og ofte med litterære interesser, men ganske klønete når det gjelder både praktiske og sosiale utfordringer. Dessuten snill og følsom. Kanskje med en litt melankolsk legning. Denne romanen er ikke noe unntak her heller. Gjennom kjærlighetshistorien både til det ene og det andre får Petterson sagt mye om det skjøre livet, hvordan det kan bryte sammen for oss mennesker på sekunder. Vi er prisgitt hverandre, ingen mennesker er ei øy, vi trenger nærhet, ømhet – vi trenger en stor dose kjærlighet. Per Petterson er en forfatter som i hvert fall gjennom sine bøker har forstått alt dette. Jeg mener å ha lest alt Per Petterson har skrevet i bokform. Mon tro om ikke «Du er hjemme nå» er den beste romanen han noensinne har skrevet.