JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tyskfødte Inga Strümkes bok «Maskiner som tenker» har fått svært mye oppmerksomhet den siste tida. Da er spørsmålet sjølsagt om det skyldes at boka er knakende god eller om det er temaet som er så spennende at om ikke hele landets befolkning leser den, så blir den i hvert fall kjøpt av temmelig mange. Jeg svarer like godt på spørsmålet mitt med en gang: boka er ingen pageturner, men tilstrekkelig mange av oss lurer nok på hva dette med kunstig intelligens egentlig er for noe. Og siden Strümke har doktorgrad i partikkelfysikk, og er forsker ved NTNU, så kan det være lurt å finne ut hva boka inneholder. Og da havner vi i en bokhandel før vi veit ordet av det.

Jeg tviler ikke på at både forfatter og forlag har hatt som utgangspunkt for denne sakprosaboka at her må vanskelige begreper og resonnementer lukes bort allerede i starten – dette skal være for folk flest, fagterminologi og stammespråk må bort. Har de så klart det? Bare delvis, vil jeg si. Forfatteren forsøker etter beste evne å forklare hvordan – ja, nettopp – maskiner «tenker». Og om de på litt sikt kan bli som oss mennesker. For enn så lenge har de et stykke igjen til å overta menneskets plass, sånn noen kanskje ønsker, men nok de aller fleste fortsatt frykter – dette mener i hvert fall Strümke. Og godt er nå det. Litt overraskende var det også – teknologiinteresserte på hennes nivå kan fort bli så nerdete at de glemmer både tid og rom – og ikke minst det menneskelige. Den fella går forfatteren av denne boka ikke i. Hun er rett og slett skeptisk til en del bruk av kunstig intelligens – og hun er på langt nær sikker på om «tenkende» maskiner kan overta vår plass. For det spesifikt menneskelige mister hun aldri av syne, vår evne ikke bare til å føle, men også vår sjølrefleksjon, er vanskelig å erstatte eller kopiere – sjøl for den mest avanserte datamaskin med datakraft større enn noensinne.

Dessuten påpeker hun en ting til: at det som ligger bak kunstig intelligens, alltid er mennesket sjøl. Og hvem skal erstatte det? Kunstig intelligente maskiner må mates med data. Og hvem skal gjøre det? Jo, vi.

Aristoteles er en gresk filosof som mange har lest tekster av og om til forberedende prøver (ex phil) på universitetet. Han var svært opptatt av den første beveger, den instansen som satte hele universtet i gang – instansen som enkelte også kaller Gud. For til grunn for alt må det jo være noe. Dette filosofiske grunnspørsmålet er fortsatt ikke løst, men du verden hvor mange det har fascinert. Heller ikke kunstig intelligens er i nærheten av å løse denne livsgåten. Skjønt, Strümke vier ikke de greske filosofer – eller noen andre filosofer for den saks skyld – nevneverdig oppmerksomhet. Men problemet de reiser er hun fullstendig klar over.

Så hvor skal den kunstige intelligens få sin bevissthet fra? Her gjenstår mye forskning, antagelig prøving og feiling – kanskje er vi lengre unna enn mange tror, og enkelte frykter.

I boka viser forfatteren også hvordan hemmelighetene bak de algoritmene som vi ynder å hate, er konstruert – og ikke minst hva de brukes til. Dette er både skremmende og nyttig kunnskap, i hvert fall den delen av forklaringene som jeg forsto. At vi overvåkes i ekstrem grad bruker hun en del plass på å reflektere over, men dette er forholdsvis gammelt nytt som skremmer livet av noen – men svært vanskelig å gardere seg mot.

Trøsten for de mest skeptiske av oss får være at en så skolert person i fysikk og kybernetikk som forfatteren av denne boka, ikke går seg vill i teknologi, formler og tabeller. Skjønt, som bok betraktet ga ikke denne utgivelsen meg den helt store lesegleden. Ikke fordi den var spesielt dårlig skrevet, men kanskje mer fordi den ikke var det motsatte heller.