JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

En gang på begynnelsen av 1990-tallet valfartet norske menn og kvinner som jobbet i, eller med, kriminalomsorgen til Canada. De hadde hørt at det i dette landet fantes kognitive programmer som kunne hjelpe innsatte, eller fanger som jeg liker å kalle dem, til å bli rehabilitert – til å slutte å begå ny kriminalitet. Disse programmene ville de gjerne studere, og helst ta med seg hjem til Norge. Noe de også gjorde.

I dag går strømmen av kriminalomsorgsarbeidere den andre veien, det vil si det er i all hovedsak amerikanske kriminalomsorgsarbeidere og andre interesserte, som for eksempel filmskaperen Michael Moore, som drar til Norge for å lære om hvordan vi gjør det. For, den norske kriminalomsorgen er så mye bedre, så mye mer human, enn den de praktiserer i USA – kanskje verdens verste fengselsland, i hvert fall i den vestlige verden.

I boka til tidligere fengselsdirektør i både Oslo og Halden Fengsel, Are Høidal og forfatter og journalist i LO Media, Nina Hanssen – med tittelen «The Norwegian Prison System» – kan du, og helst engelskspråklige, lære mer om hvordan vi har det i våre fengsler. Både som innsatt og ansatt, som mann og kvinne. Det er ei journalistisk lærebok, ikke mer avansert verken innholdsmessig eller språklig, enn at alle kan lære noe. Den gir et overordnet perspektiv på hvordan vi gjør det, og hvorfor vi gjør det, hjemme hos oss. Og det er langt mer enn et Atlanterhav unna hvordan de driver denne virksomhet i USA. I hvert fall i de verste av de nord-amerikanske fengslene. For det fins jo unntak i USA også. Alt er ikke helsvart.

Det er verdt å merke seg inngangen til denne boka. Her følger vi Hanssens møte med Christo Brand, Nelson Mandelas fangevokter. De skal besøke Halden Fengsel, Norges nest nyeste – et fengsel som ble åpnet av selveste Kong Harald i 2010, den første monark som har åpnet et fengsel i Norge. Alle de som har vært på Robben Island og sett Mandelas fengsel skjønner at her er kontrasten stor. Så er da også Brand nærmest i sjokktilstand over hva han får se, han er lamslått over at dette virkelig er et fengsel. For han ser ikke bare de seks meter høye murene og skogen rundt, men også celler med fjernsyn, bad med fliser, kjøkken hvor fangene får arbeidstrening og mye, mye mer som er norsk kriminalomsorgs forsøk på å etterleve normalitetsprinsippet – at fangene skal ha en så tilnærmet lik hverdag som oss som lever i frihet, en hverdag så normal som mulig. Dette er grunnplanken i norsk kriminalomsorg, en grunnplanke som forbløffer både sør-afrikanske og nord-amerikanske fengselsbetjenter. For sånn er det ikke der de kommer fra.

Fra Christo Brands møte med Are Høidal og Halden Fengsel fører denne viktige boka oss gjennom moderne norsk kriminalomsorg. Den går tilbake til tidligere justisminister Inger Louise Valles berømte kriminalmelding fra 1978, ei melding som ikke bare rystet Kåre Willoch og Jo Benkow, men som også politikere i hennes eget parti Arbeiderpartiet den gangen ristet på hodet av. Men Valle var langt forut for sin tid, vi måtte helt til 2005 og påtroppende justisminister Knut Storberget, som har skrevet forordet til denne boka, før noen i Arbeiderpartiet og i andre politiske partier skjønte hvor klarsynt Valle var. Hun ville, for å si det med Odd Børretzen, noe mer enn bare å bure folk inne bak lås og slå, Valle skjønte at alle kan endre seg om de bare får en reell mulighet til å vise det.

Høidal og Hanssen drar oss gjennom denne historien. Vi får høre om dynamisk sikkerhet, om tilbakefallsprosenter og kontaktbetjentordningen. Om den viktige fengselsutdanningen for ansatte, kanskje den aller beste i verden og nøkkelen til forståelse av hvorfor den norske kriminalomsorgen virker mer og mer attraktiv på resten av verden. Vi får høre mye om Halden Fengsel, og i et sluttkapittel om Agder Fengsel i Mandal, det siste nybygde fengslet i Norge og kanskje det mest moderne vi har. Og vi kan lese om den norske modellen, samarbeidet mellom de to partene i arbeidslivet og myndighetene, som også er et viktig bidrag til at norsk kriminalomsorg er en utmerket eksportartikkel – både til USA og resten av verden. Boka har dessuten et eget kapittel som er viet det viktige arbeidet Stian Estenstad, lederen av det Røde Kors-baserte Nettverk etter soning, gjør i den vanskelige jobben det er å gi løslatte fanger respekt og verdighet når de skal gjenreise sine liv i frihet. Det som enkelte kaller den virkelige straffen – løslatelsen og de vanskelighetene som da oppstår etter år i fengsel.

Men boka er ikke utelukkende en solskinnshistorie. Det fins skjær i sjøen i den norske kriminalomsorgen også, alt er ikke bare fryd og gammen. Kvinners soningsforhold er langt dårligere enn menns, vi er dårlige til å behandle de psykisk syke, som det er altfor mange av i norske fengsler, mange fanger blir sittende altfor lenge isolert og varetektsoningstida er for flere altfor lang. Noen av fengslene er dessuten altfor gamle – ja, noen ble bygd på 1860-tallet og er i full drift!

Forfatterne av boka slipper også til tidligere fanger som Trond Henriksen, han som spilte hovedrollen i filmen om Stifinnern «Store gutter gråter ikke», og Arne Treholt, den spiondømte som nylig døde. Verken Henriksen eller Treholt hadde bare positive ting å si om sine fengselsopphold. Forfatterne har heller ikke glemt å nevne en så viktig institusjon som KROM – også en unik stemme i norsk kriminalomsorg som resten av verden ikke har maken til. Vi ville aldri hatt den humane kriminalomsorgen vi har i Norge uten Nils Christie og Thomas Mathisen, to av bautaene i KROM-systemet. De to akademikerne som helt siden slutten av 1960-tallet har vært konsekvente kritiske stemmer – ja, hele kriminalomsorgens dårlige samvittighet.

Dette har blitt en svært sentral og nødvendig bok. Den viser hvor viktig det er både for samfunnet som helhet og for mange enkeltpersoner at vi holder oss med en human kriminalomsorg. Den er først og fremst myntet på et amerikansk marked, den har til og med et kapittel om et fengsel i Chester, Philadelphia, som forsøker å kopiere den norske kriminalomsorgsmodellen. Skjønt, boka tåler også å bli lest av norske lesere med interesse for samfunnets utvikling. Ikke minst vil politikere på justisfeltet ha ett og annet å lære her.

Bokas forfatter, Nina Hanssen, er ansatt i LO Media. Artikkelen er skrevet av journalist Jan-Erik Østlie i LO Media. Han har tidligere vært redaktør for NFF-magasinet, og har også skrevet jubileumsboka i anledning av at Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) rundet 100 år.