JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

At det amerikanske samfunnet de seineste årene politisk er dratt vesentlig mot høyre, er ikke lenger en nyhet. Dette handler ikke bare om Donald Trump og Det republikanske partiet (GOP), men det gjelder i all hovedsak det amerikanske folket også. For å forstå denne utviklingen, for de av oss som ønsker det, kan det derfor være nyttig å ta noen steg tilbake og se hva som har skjedd. Her er den svenske journalisten Marin Gelins 13 år gamle bok en god veileder. Han gikk nemlig midt under Barack Obamas første presidentperiode direkte til kildene og reiste i tre år rundt i dette enormt store landet – før han dekket valget i 2012 som Obama også vant. Men slett ikke uten kamp.

Det fleste mener nok at det er i Washington DC, landets hovedstad, det meste av politikken skjer. Det er imidlertid en sannhet med mange modifikasjoner. Denne byen er hatobjekt nummer én for republikanerne, men det er ikke her velgerne befinner seg. De er for eksempel i West-Virginia, sør i California, nord i Idaho – ja, kort sagt i alle USAs stater. Og her tenkes det ofte helt annerledes om politikk og nasjonens stolthet og framtid enn blant godt betalte byråkrater og politikere i hovedstaden. Det er mye av dette Gelins reportasjebok handler om.

Som nevnt er Gelin journalist. Og journalister går som regel rett til kildene. Gelin er ikke spesielt interessert i å høre hva velgerne til Det demokratiske partiet mener om situasjonen siden de satt med makta. Her var GOP-velgere og sympatisører mye mer interessante. Derfor følger Gelin deres kandidater rundt på ulike rallies og forsøker å finne ut hva som skjer der. Og ikke minst er han interessert i å få vite hva som er galt med USA sett med deres øyne. Og han får i aller høyeste grad svar på tiltale. Det er nemlig veldig mye som er galt.

Og denne gjengen mener de har svarene. Enten det er Tea-Party-bevegelsen eller diverse sjølutnevnte presidentkandidater sterkt rotfestet i konservative verdier. Mitt Romney, for eksempel, er kanskje den som får mest oppmerksomhet her. Men president ble han ikke. Og dette er stemmer som mer enn gjerne sier: Nå skal vi vise deg hva sosialismen har gjort med Amerika. For ikke bare kaller de bramfritt sine politiske motstandere for sosialister og kommunister, de er like sikre på at disse er i ferd med å ødelegge det Amerika de elsker over alt annet. Det er med andre ord ikke lange veien til «Make Amerika Great Again» - Donald Trumps Maga-bevegelses berømte slagord. Skjønt Trump er nesten fraværende i denne boka, det er rett og slett litt for tidlig. Men hans «ånd” ligger og dirrer under og mellom linjene. For sjøl om Trump er noe for seg sjøl, kanskje spesielt i form, er mye av innholdet i hans politikk dypt forankret i amerikansk tankegods på høyresiden.

Det handler sjølsagt om langt mer enn liberalistiske ideer som var med allerede ved landets etablering av grunnloven – the founders of the nation. Her smelter det meste sammen med sterkt konservative og kristne ideer. Alt som handler om fellesskap, velferdsstat, feminisme, anti-rasisme, fagbevegelse er uamerikansk i deres øyne. Hvor er det blitt av tanken om cowboyen som rider ensom ut i natten med pistolen i ei taske rundt livet, han som må forsvare seg sjøl i tykt og tynt sjøl om indianerne er utryddet og puttet i reservater for lenge siden? Statlige støtteordninger om livet skulle by på noen vanskeligheter her og der, er djevelens verk – eventuelt sosialistenes. Få mor tilbake til kjøkkenet og hjemmet der hun hører hjemme sammen med barna.

En av GOPs store helter er Ronald Reagan, president i to perioder (1980-1988). Men til og med han, erkefienden for alle progressive krefter i verden på 1980-tallet sammen med engelske Maggie Thatcher, er ikke «tøff» nok for mange av dagens GOP-politikere og stemmekveg.

Gelins bok er omfangsrik. Han sluntrer ikke unna i researchen. Kildelista er lang. At han nok av og til blir en smule overrasket over hva han får se og høre, er vanskelig å skjule. Dette er ingen alarmistisk bok, men den ville neppe ha blitt skrevet om ikke Gelin syns utviklingen peker i feil politisk retning. Kanskje er advarsel et mer treffende ord enn alarm. Og sjøl om hans prosjekt åpenbart er journalisme, altså å vise fram, ikke fordømme og ta stilling, tror jeg kanskje han i dag ville ha sagt. Hva var det jeg sa.