JAN-ERIK ØSTLE

jan.erik@lomedia.no

Marie Auberts tredje skjønnlitterære bok (et forfatterskap som nå består av en novellesamling og to romaner) har et rammeverk og en struktur som er velkjent, men også nødvendig når fortellingen kanskje mer er en kollektivroman enn en roman med en klar hovedperson. Den ytre handlingen er rammet inn av kronologiske hendelser fra fredag til søndag en gang i mai måned, med en del nødvendige tilbakeblikk for at vi skal bli bedre kjent med karakterene. Romanen er delt opp i lengre og kortere kapitler der de mest sentrale av romanens karakterer fører ordet som jeg-fortellere.

Det alle venter på er Linneas konfirmasjon. Den skal skje på søndag, vi blir med på forberedelsene. Den fortoner seg sjølsagt ulikt for faren Bård, for søsteren Hanne og hennes nye kjæreste Julia og for bestefaren Nils. Og for Linnea sjøl. Kan dette likevel bli spennende? Ja, det kan det.

For som kjent gjennom mye litteratur, teater og film, og ikke minst mange amerikanske og svenske dramatikere av typen Eugen O’Neill, Albert Albee, August Strindberg og Lars Noren – for bare å nevne de mest opplagte – så skjuler det seg mange intriger i enhver familie. Alle har vi vårt. Også den familien Marie Aubert har valgt å skape i denne romanen. Skjønt, så dramatisk som det ofte blir i de ovennevnte dramatikeres verker, blir dette aldri. Og godt er kanskje det. Det blir lesverdig, og ikke minst gjenkjennelig, uansett.

For det er kanskje nettopp gjenkjennbarheten som får de fleste av oss lesere til å bli glad i denne typen litteratur. Kanskje lever akkurat vi i en harmonisk familie – sjøl om jeg tviler sterkt på akkurat det – men vi har hørt om andre som absolutt ikke gjør det. Sånt stoff er ofte det hotteste folk snakker om hvor de nå enn møtes i disse dager der mye, kanskje altfor mye, samvær foregår i de private hjem bak skjermer hvor den ene netflix-serien etter den andre konsumeres. Og teams-møter og andre digitale løsninger har blitt den nye samværsformen for så mange.

Det er få steder moralen, som regel i betydning moralismen, har så fritt spillerom som i det familiære. Og klassikeren er sjølsagt utroskapen. Den vi aldri skal snakke om. Når utroskapen bringes på bane, når den ene part i et samliv finner en annen, og sjelden tør å snakke helt ut med sin partner eller andre om det, er ofte det moralistiske helvete løs. Dette tema er sjølsagt et tema i Auberts fortelling også – det er nærmest ikke til å unngå i en roman om det moderne samfunn anno 2022. Her er det Bård, den tilsynelatende mest stabile karakteren i romanen, som har et lite «eventyr» på si. Og det passer svært dårlig siden det er han som er verten for hele konfirmasjonsselskapet. Han lider sine kvaler på flere nivåer. Mens faren Nils, Linneas bestefar, er en slags mild og forståelsesfull person som prøver å ro det hele i land når det blåser som sterkest på toppene. Den gamles visdom framheves sjøl om han har en historie bak seg som slett ikke er stort bedre – sett i et moralistisk perspektiv. Og Bård skulle sjølsagt aldri bli som faren – gud bedre!

Og så har vi tenåringsjenta Linnea som sliter mest med å bli godt likt, med vennskap og sånt. Konfirmasjonen stiller hun seg innerst inne ganske likegyldig til, den er mer en tradisjon som ruller og går – ja, som hun bare må være med på. Hun gjør aldri dette til et kjempeproblem – hun strir langt mer med klassiske tenåringsproblemer. Aubert får dette fint og vart fram i romanen. Det er verken for dramatisk, for medlidende – eller for søtladent.

Original er som antydet denne romanen ikke. Den føyer seg inn i en tradisjon av problemlitteratur med den moderne familien som omdreiningspunkt. Middelklassen får enda en roman der eksistensielle temaer og kriser virvles opp uten at de når sin løsning da romanen toner ut. Så at enkelte stiller seg spørsmålet om hvor mange flere sånne tekster vi tåler, er fullt forståelig. Denne romanen som turnerer samlivskrisene på en troverdig og relevant måte, i et språk som aldri blir verken klissete eller ukebladenes, vitner nok om at temaet på langt nær er uttømt. Dette er tross alt for viktige elementer av et moderne menneskes liv. Det vi snakker om, blir det ofte også litteratur av. Sånn har det vært bestandig.