JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hun var født i 1879, samme året som Kyrre Grepp, Martin Tranmæl og Johan Nygaardsvold. Førstnevnte ble til og med hennes ektemann, men døde ung – bare 43 år gammel. Det er sjølsagt snakk om Rachel Grepp, en av de store kvinnene i Arbeiderpartiets historie, en av to på adelskalenderen.

Født av borgerskapet i Bergen, men tidlig politisk radikal. Hun gjorde en snuoperasjon, en omvendt klassereise. Og etter hvert gjorde hun også som så mange andre store bergensere, hun flyttet østover til hovedstaden, nærmere det politiske establishment. Bosatte seg først på beste vestkant, men havnet til slutt på østkanten – i krysset mellom Sagene, Bjølsen og Torshov.

Det er denne kvinnen Elisabeth Vislie har skrevet en flott biografi om, den aller første – merkelig nok. Vislie oppdaget under sitt arbeid med en annen bok, boka om Gerda Grepp, at en biografi om Rachel manglet. Rachel er nemlig Gerdas mor, journalist hun også – om enn ikke som Gerda reporter i den spanske borgerkrigen. Den manglende biografien om Rachel syns Vislie vi som nasjon og arbeiderbevegelse ikke kunne være bekjent av. Dermed tok hun PC-en i sin egen hånd og startet arbeidet.

Boka er kronologisk bygd opp og fortalt. Barne- og ungdomsårene i Bergen åpner det hele, deretter forelskelsen i Kyrre som etter hvert tok etternavnet Grepp, årene på Bergen katedralskole og den gryende bevisstheten om et klassedelt samfunn.

Klasseskillet viste seg ikke minst når det kom til datidens store folkesykdom tuberkulosen. Den skulle hjemsøke familien Grepp i uhyggelig stor grad. Kyrre fikk den tidlig, og i 1922 tok den livet av ham. Da hadde han vært leder av Arbeiderpartiet i fire år. Flere av barna deres ble rammet også, og til slutt Gerda.

Men Rachel kjempet videre. For et mer rettferdig samfunn, for arbeiderklassen som hun sjøl aldri var en del av, for et sosialistisk samfunn. Hun var fascinert av den russiske revolusjonen og Sovjetunionen, en kjærlighet hun bevarte helt til sin død i 1961. En kjærlighet som blant annet også skyldtes hennes nære vennskap med Aleksandra Kollontaj, den beste sovjetiske ambassadør i Oslo og Stockholm. Men da Arbeiderpartiet opplevde sin andre splittelse i 1923, fulgte hun ikke kommunistene, men ble værende i sitt kjære parti. Skjønt, resten av livet tydelig plassert på partiets venstreside der særlig kvinnekampen ble hennes store stridsemne og fanesak.

Og som kvinnesaksforkjemper var det nok å gjøre. Det handlet ikke bare om å være et alternativ til den borgerlige kvinnebevegelsen, men også om å røske opp i et forstokket og temmelig reaksjonært kvinnesyn blant mange mannlige sosialdemokrater.

Rachel Grepp hvilte aldri, hun var på utallige reiser når hun ikke befant seg i Arbeiderbladets redaksjonelle lokaler og redigerte partiavisas egen kvinneside.

Det var på høy tid at denne kvinnepioneren fikk sin egen bok, ei bok som er velskrevet, som gløtter innom en del andre merkesaker i arbeiderbevegelsens historie og som ikke minst viser at det heller ikke den gangen var bare menn som ploget vei for den kommende generasjon. Hun gjorde som mange andre kvinnesakskvinner i vår historie, hun kastet sine borgerlige vaner fra seg og kjempet de mindre bemidlede kvinnenes kamp. Skjønt, det er ikke bare dagens kvinner som har mye å takke Rachel Grepp for, det har en samlet arbeiderbevegelse – ja, det har det moderne samfunn også. Rachel Grepp sto for noe progressivt – og utviklingen ga henne heldigvis rett.