Gyldendal
En pakistansk pappa reiser hjem
Zeshan Shakar:
De kaller meg ulven
Gyldendal 2022
jan.erik@lomedia.no
Det er over 50 år siden de første pakistanerne kom til Norge som arbeidsinnvandrere på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Faren til den navnløse jeg-fortelleren i Zeshan Shakars tredje roman er en av disse. Og nå, idet vi som lesere møter ham på de aller første boksidene – mens fortellingen befinner seg på nåtidsplanet – har han bestemt seg for å reise hjem til fødelandet og tilbringe sine siste år der. Han er blitt en eldre mann, han er blitt skilt – han har ikke mer i Norge å gjøre. Hans eneste sønn er blitt voksen og har skapt seg sin egen familie. Sønnen hjelper faren med å rydde ut de få tingene av leiligheten i Dalen som han fortsatt vil spare på. Pappa har verken samlet seg gods eller gull.
Men minner og opplevelser har han skaffet seg på de drøye femti årene han har bodd i Norge. Norsk har han også lært seg, så vidt. For aller helst snakker han en blanding av engelsk-norsk, ispedd en del fraser på urdu. Shakar får fram denne språkforvirringen på en herlig måte.
Men denne fortellingen holder seg sjølsagt ikke så lenge på nåtidsplanet. Ved hjelp av sceniske sekvenser rulles mye av farens historie i Norge opp. Moren, som også har flyttet fra Dalen og hjem til der hun kommer fra – Finnmark – har også en birolle i romanen. Og ved brå kast, både stedlige og tidsmessige, dras vi gjennom et liv der to foreldre, en pakistansk mann og ei nordnorsk arbeiderklassekvinne pluss deres sønn, romanens forteller, kjemper for å etablere et verdig liv. Dette livet leves i nøysomhet fordi de må leve det sånn. Om lag midt i boka dukker det opp en hjerteskjærende episode der de tre er på ferie i Paris og til slutt havner i Euro Disney – sånt gjør jo to snille foreldre med et barn som er sugen på eventyr. Det de imidlertid ikke visste var hvor mye inngangsbilletten kostet.
Den våkne leser skjønner temmelig raskt at denne fortellingen ligger tett opp til forfatterens eget liv. Og den dokumenterer til fulle hvor lite akkurat det betyr for å skape god skjønnlitteratur. Zeshan Shakar får på en måte alt det hånlige snakket om den «umoralske» virkelighetslitteraturen til å bli liggende død og begravet. En god fortelling, i et godt og lekent språk, lever sitt eget liv uansett som det skulle dukke opp elementer som ligner på forfatterens eget virkelighet. Sånn har det vært til alle tider, sånn er det fortsatt.
Romanen er siste bindet i en slags løst forankret trilogi fra Groruddalen i Oslo der den første var «Tante Ulrikkes vei» og den andre «Gul bok». Den første oppnådde Shakar den høythengende Vesaas’ debutantpris for, den andre var en liten nedtur – mens «De kaller meg ulven» er den aller beste av dem. Det er som om Shakar litterært sett er blitt mye mer moden, mye mer sikker på at både språk og fortelling holder mål. Dermed har han også funnet tilbake til mye av den språklige tonen som gjorde hans debutverk så oppsiktsvekkende god. Teksten oser av sjølsikkerhet uten å bli arrogant.
Det er en del vare og såre partier i romanen. Å vokse opp som skilsmisse- og enebarn er ingen spøk når foreldrene sliter med sitt. Men ingen av karakterene her behandles som offer, de veit innerst inne hva de vil.
Zeshan Shakar har skrevet varmt og rørende om en far-sønn-relasjon, om to mennesker som bryr seg om hverandre – ja, som hele livet har gjort så godt de kan. Sønnen drømmer nok om å bli noe «mer» en faren, han er litt glupsk – de kaller ham jo ulven. Det er for så vidt greit at fortellingen stopper akkurat her.
Men framfor alt er denne romanen en nydelig fortelling om da pakistanerne kom til landet vårt, hvordan mange av dem nærmest slet seg ut for at barna deres skulle få et liv som var verdt å leve. Dette er et lite stykke moderne Norge. Omtrent som Freias melkesjokolade.
Mest lest
Heidi Wittrup Djup mener det er oppsiktsvekkende at en barnevernstjeneste fremsetter påstander om en fagperson uten nærmere begrunnelse.
Hanna Skotheim
Lydopptak fra barnevernet rystet Heidi: – Måten de snakker på gir meg frysninger
Søk i ulike yrker nederst i saken.
Rudfjord/Ruter, Angelo, Privat, Rasmussen, Colourbox
Nye tall: Dette er lønna i over 350 yrker
Du slipper å skatte av utbetalinga fra Nav.
Hanna Skotheim
Nav: Snart kommer ekstrautbetalingen
Synnøve Hovland-Nærø har en jobb som krever mye av henne både psykisk og fysisk.
Anne Marthe Vestre Berge
Etter at Synnøve har gjort en jobb, hender det hun setter seg i firmabilen og skriker
Michael Ulriksen
Ramona sov med ulv i soveposen. Nå betaler turister over en årslønn for å overnatte her
Det har blitt dyrere å ha gjeld, men økt rente svir mer i lommeboka for noen enn for andre.
Colourbox
Hvilke grupper merker egentlig renta mest? Her er tallene
Jana Walzer jobber ufrivillig deltid som renholder for ISS i Steinkjer. Hun vil helst ha heltidsstilling, men tror ikke den nye regelen om heltid i arbeidsmiljøloven kan hjelpe henne til å få det.
Sebastian Bang
Jana får ikke jobbe mer – selv om nye regler ble innført 1. januar
Lilly Hystad (74) er pensjonist og alene med boligutgifter. Hun har rustet seg så godt hun kan for enda en runde med prisvekst på mat denne uka.
Martin Næss Kristiansen/Dagsavisen
Lilly (74) tvinges til å handle mindre: – Tar ikke en liten sjokolade engang
Herman Bjørnson Hagen
«Sara» varsla om at skipperen seksuelt trakasserte henne: – Jeg vurderte å hoppe på sjøen
– Det er en tragedie, fordi det nå gjelder hele landet. Det har vært varslet lenge og alle har visst om det, sier tillitsvalgt Roger Nordland i Frost Kraftentreprenør.
Jan-Erik Østlie
Norge trenger desperat mer strøm – men de som bygger kraftnettet mister jobben
Vernepleier Marte Bogstad mener jobber hun og kollegene gjør ikke verdsettes godt nok.
Simen Aker Grimsrud
Marte var en av lønnstaperne i fjor: – Det er åpenbart urettferdig
De hadde hastemøte, olje- og energiminister Terje Aasland (f.v.), Bjørn Sigurd Svingen og Torhild Løkken fra Fellesforbundet, og næringsminister Jan Christian Vestre.
Pressefoto
Hastemøte om strømstreik: Aasland og Vestre kalte inn «opprørere»
Kommentar
Oljefondsjef Nicolai Tangen må se i øynene at 2022 ble en finansiell nedtur, skriver Kjell Werner.
Yngvil Mortensen
«Oljefondets tap bør være en tankevekker for nordmenn»
Rødt vil ha hele jernbanen samlet i én organisasjon.
Leif Martin Kirknes
Rødt vil legge ned Bane Nor: – Det er åpenbart at noe ikke fungerer som det skal
Pizza- og pastarestauranten i Oslo nektar å inngå tariffavtale med Fellesforbundet. No er tilsette klare til å streike for betre lønns- og arbeidsvilkår.
Tormod Ytrehus
Streik kan stenge populær restaurant: – Forsøkte å presse tilsette ut av fagforeining
Energikommisjonen foreslår en enorm utbygging av kraft framover. LO-sekretær Are Tomasgard, som også sitter i kommisjonen, ber politikerne få opp farta.
Norge kan mangle enorme mengder strøm i 2030: – Vi er skikkelig på hælene
Lærer og plasstillitsvalgt for Skolenes landsforbund (SL) Svein Olav Farstad (til høyre) og verneombud Stig Rune Myklebust Lothe står i front i kampen til ansatte ved Eide ungdomsskole for å få fjernet tre mobilantenner som står på taket til skolen. De er synlige på bildet i bakgrunnen.
Anders Tøsse
Lærere vurderer å bytte jobb grunnet strålefrykt
Byråleder Benjamin Nordling vil at hver seremoni skal gjenspeile livet til den avdøde: – Jeg tar ikke sorgen fra de pårørende, men kanskje jeg kan gjøre det lettere for dem å gå videre.
Hanna Skotheim
For Benjamin er hver begravelse en eksamen
– Jeg synes det er ganske kjipt at vi jobber sju til åtte timer hver dag uten at vi får betalt for det. Det er ganske demotiverende, sier Silje.
Omar Sejnæs
Silje fikk ikke lærlingplass. Nå må hun jobbe fulle dager uten betaling
Sissel M. Rasmussen