JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Å skrive er et spørsmål om å finne små nok ord til store nok følelser», sånn lyder det kjente rådet (verselinja) fra skogens poet Hans Børli. Journalist og forfatter Kjetil S. Østlie bruker det i sitt etterord i denne boka. Og legger til for egen regning: Klarer man det, vil leseren fylle ut resten.

Så er spørsmålet om Østli sjøl klarer dette i sin snart åtte år gamle bok om rettssaken mot Anders Behring Breivik i Oslo Tingrett. Boka er en lettere redigert samling av artikler han skrev ukentlig for Aftenposten etter at han stort sett fulgte rettssaken live. Og det er i all hovedsak dette boka handler om. De sterke følelsene han sjøl ble grepet av under sakens gang, i møte med terroristen, vitnene og ikke minst salens publikum som besto av både skadede ofre og pårørende. Mor, far, onkler og tanter. Og Østli beskriver stemningen som var i salen, hvordan de gråt, forlot salen når det ble for sterkt – ja, til og med klappet når følelsene tok helt overhånd. Så blir boka et lite miniportrett av terroristen også – skjønt, akkurat det har Åsne Seierstad gjort langt bedre i sin bok «En av oss». Seierstad satt også ringside i Oslo Tingrett, men fyller ut mye mer enn det Østli gjør. Men så er da heller ikke Breivik Østlis tema her. Det han skriver om Breivik, og måten han gjør det på, holder i massevis – det stemmer godt overens med det andre har gitt. En kald fisk, en høyreekstremist uten synlige spor av anger – en narsissist av absolutt verste merke. Men fullt ut tilregnelig. Det er for øvrig når nettopp tilregnelighetsspørsmålet tas opp i retten, at det blir mest uro – da blir også forfatteren fylt opp av følelser, da renner det nesten over – ja, han beveger seg over i det subjektive landskapets terreng. Uten at det gjør noe.

For forfatteren tillater seg mye i denne boka som er en slags fortellende journalistikk, et langt stykke unna det tradisjonelle rettsreferatet. Han reflekterer, observerer og politiserer. Det er lov, det er medrivende – dette er journalistikk som tar mange grep og de fleste virkemidler i bruk – sånn vil noen av oss at det skal være. Ikke alle, men de mest «litterære» av oss. Nevnte Seierstad gjør det altså også, men dette er likevel noe litt annet. Her fins ikke en fotnote, her er det tilstedeværelse og levd liv som teller og som forfatteren stoler blindt på. Faren er, som han sjøl er inne på i etterordet, at det kan bli for store ord, for svulstig, når følelser skal fram i lyset.

Skal jeg være helt ærlig, så hadde vi (jeg?) ikke trengt dette etterordet – sjøl om det er ei sakprosabok hvor metodikken og de journalistiske virkemidlene er dristigere enn vanlig, så må vi ikke nødvendigvis få bruksanvisningen på hvordan dette er gjort. For det kan fort bli sånn at fortellingen «forklares i hjel» - dette er jo show it, don’t tell it – det er reportasje, det er fortellende og episk – ja, det er berørende.

Men er det aktuelt?

Tja, som nevnt er det åtte år siden denne boka ble skrevet, men i år er det 10 år siden 22. juli 2011, det skal markeres, at så vel Arbeiderpartiet som AUF – det var en tragedie vi aldri må glemme. Og bøker er ikke nødvendigvis ferskvare, mange tar ikke skade av å bli lest om igjen. Eller mange år på overtid. Kjetil S. Østlis bok er en sånn. Og fortvil ikke, den tar ikke stort lenger tid å lese enn en litt lang reportasje på internett.

Vel bekomme!