JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ideen er sjølsagt praktfull. Og det er kanskje litt merkelig at den ikke er virkeliggjort før – nemlig i våre liberale og normoppløsende tider, også innenfor litteraturen, å blande fag- og skjønnlitteratur i intim forening. Skjønt, det er også gjort tidligere, svært mange av våre forfattere skriver i flere sjangre og har solid faglig kompetanse både som ballast og i evnen til skikkelig research. Ikke alle driver med «ren» diktning sjøl om mange vil hevde at de gjør nettopp det.

Hans Olav Lahlum er kjent for de fleste. Ikke bare er han svært produktiv både som forfatter, historiker, debattant, sjakkspiller og politiker. Men han er altså også en av disse som skriver både fag- og skjønnlitteratur – i sistnevnte sjanger først og fremst krimlitteratur. Som historiker er han kjent som en av våre mest dedikerte arbeiderhistorikere med biografier om Oscar Torp, Haakon Lie og Reiulf Steen på samvittigheten. For tida holder han på med en ny biografi om Einar Gerhardsen. Lahlum er ekspert på arbeiderbevegelsens historie. Så hva er da mer naturlig enn å skrive en roman om Youngstorget, arbeiderbevegelsens (særlig Arbeiderpartiets og LOs) storstue og dansegulv?

Og det er altså det romanprosjektet han nå starter med romanen «Pakten» hvor ikke bare arbeiderbevegelsens høvdinger er med, men der han også har flettet inn en fiktiv kriminalhistorie. Pakten er altså en historisk krimroman. Og den er første bind i en planlagt trilogi. Derfor avsløres sjølsagt ikke krimgåten i første bind heller. Skjønt gåte og gåte – mordets opphav er allerede kjent.

En sånn sjangerblanding som denne boka er, redegjør forfatteren for på en ryddig måte i bokas etterord. Han tilstår å ha diktet inn noen replikker her og der også i det historiske materialet, men med hans grundige kunnskaper om dette temaet, burde vi her kunne feste stor tillit til denne delen av historien.

I den oppdiktede delen av denne boka møter vi fire ungdommer som møtes på Youngstorget. De er alle sammen politisk interesserte og tilhører venstresiden. Tre lojale arbeiderpartitilhengere og en kommunist. To gutter og to jenter. På hver sin familiære kant har de sine utfordringer, men i det politiske finner de sånn noenlunde tonen. Fortellingen starter like etter at den andre verdenskrigen er over, og Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet har drøftinger om de skal slå seg sammen. Som kjent strander disse planene ganske fort av minst tre viktige grunner: Einar Gerhardsen vs Haakon Lie, indre stridigheter innad i NKP og Sovjetunionens planer i Europa som til slutt kulminerer med kuppet i Tsjekkoslovakia i januar 1948 og Gerhardsens kråkerøytale 29. februar samme år.

De fire ungdommene blir venner og drar blant annet på en hyttetur sammen. Der skjer det fatale ting. De fire er sågar en stakket stund to kjærestepar, men dette går raskt over. Men vennskapet beholder de, mye takket være en pakt de inngår. Vi følger deres liv i årene fram til Arbeiderpartiets vedtak om å melde Norge inn i Nato i 1949. Og jeg vil anta at mer følger i de neste to bind.  

Parallelt med ungdommenes liv, som altså er forfatterens oppdiktede univers bygd på god kjennskap om denne tidsepoken, følger vi kampen innad i Arbeiderpartiet for blant annet å skape den første rene arbeiderpartiregjeringen og om hvordan landet skal bygges opp igjen etter krigen. Her er Lahlum på hjemmebane. Elegant og uanstrengt briljerer han her med sine omfattende historiske kunnskaper. Som allerede antydet er heller ikke dette «ren» skjønnlitteratur, men skiller seg i hvert fall ut ved at det er historiske personer som opptrer, og at mesteparten av stoffet er hentet rett ut fra historiske kilder – gjerne gjengitt direkte fra taler eller andre historiske dokumenter. Dette er etterrettelig gjort og fin kunnskapsformidling til lesere som ikke skulle ha dette inne fra før av.

Delen om de fire unge, som tross alt er romanens bærende del, sliter jeg litt mer med. Det blir noe visst programmatisk over denne fortellingen, både når det gjelder handlingen og karakterbeskrivelsene. Lahlum prøver nok sitt ytterste for å gjøre disse ungdommene både tidsriktige, troverdige og mangesidige, men ender opp med nokså forutsigbare og klisjeaktige figurer. Det er mulig det litt krampaktige forsøket på å få disse karakterene til å bli troverdige etterkrigsungdommer har blitt for trange rammer for forfatteren – de framstår ofte som sjablonger. Jeg skulle gjerne sett en forfatter som lot sine oppdiktede ungdommer slå seg litt mer løs. Så fikk det heller bære og briste litt med troverdigheten. Skjønnlitteratur er ikke en gjengivelse av virkeligheten.

Når dette er sagt, er det ingen grunn til å la være å lese denne boka som er stappfull av både lærdom og underholdning. Og om et tema som ikke så ofte gis romanens form.