JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Bokseren» er Tron Jensens åttende roman. Tittelen fikk tankene mine til å gå mot Simon and Garfunkels kjente låt med samme navn – det er et sterkt minne fra 1970-årene som jeg fortsatt nesten kan sitere utenat. For denne romanen handler sjølsagt om boksing, en gang arbeiderklassens store idrett – i hvert fall i noen østkantmiljøer i Oslo. Sånn er det neppe lenger. Kanskje skyldes det mest at arbeiderklassen, sånn vi en gang kjente den, ikke eksisterer lenger. For boksing som idrettsgren er ikke død, og den er til og med blitt langt mer stuerein i offentligheten enn den var. En gang var den jo forbudt å vises fram på TV.

Bokseren i Jensens roman heter Alfred, og vi er på begynnelsen av 1970-tallet. Alfred, en storesøster og mor og far bodde en gang i Oslo sentrum, men har som så mange klassereisende på den tida flyttet utenbys. Bort fra trange leiegårder med dass i trappeoppgangen. Alfreds familie valgte seg ikke Groruddalen, men et sted som ligner på Nittedal, uten at dette stedet noen gang blir nevnt i boka.

Alfred blir som 14 åring spesielt opptatt av to ting: Boksing og jenter. Og kanskje hvordan disse interessene skulle – om mulig – kombineres. Boksing må han til Oslo for å praktisere, jentene han liker er eldre en ham, noe som er et alvorlig drawback i denne alderen. To ganger i uka tar han bussen inn til Ankertorget i Oslo. Derfra går han til bokseklubben han blir medlem av. Han utvikler seg stadig som bokser, og han får til slutt gjøre det som virkelig betyr noe og de trener for: å gå kamper. Riktig nok taper han de fleste, men han er fornøyd likevel. Han har på en måte funnet sitt fotfeste i livet. Og han får også venner i miljøet.

Men en dag møter han en gjeng med sigøynere. De blir veldig nysgjerrige på hva han holder på med og får låne boksehanskene hans. Så oppdager han Lorena som akkurat som sigøynere flest verken kunne lese eller skrive. Det spiller liten rolle for Alfred, han forelsker seg hodestups i henne. Og hun tilsynelatende i ham.

Men så lett er det sjølsagt ikke, det hele utvikler seg til en Romeo og Julie-historie. Hun kan ikke inngå i et forhold til en mann uten sigøynerblod, forholdet må ta slutt, sånn er tradisjonen. Sigøynernes hjem er dessuten flyktig, de er stadig på reisefot. Enten fordi de ønsker det, siden de har familie «overalt», eller de blir tvunget av myndighetene til å ta med seg campingvognene og komme seg vekk. Det var ingen spøk å være fra romfolket på 1970-tallet, og det er neppe stort bedre i dag. Så Alfreds og Lorenas veier skilles ad. Han begynner på videregående, hun gifter seg og får barn sånn kvinner med respekt for seg sjøl, og for samfunnet, skal. Men så lenge denne romanen varer, glemmer Alfred aldri sin Lorena. Så romantisk forblir han. Boksingen, imidlertid, den forlater han etter mer rasjonell overveielse. Idretten må vike for alkoholen og festlighetene. Kjente problemstillinger for mang en tenåring.

Det er noe nostalgisk over denne teksten. Eller er det bare min måte å lese den på? Jensen gir et troverdig og vakkert bilde og tilbakeblikk på Oslo lenge før busstasjonen fikk sitt eget bygg på Vaterland. Her er Paulus Kirke, her er Akerselva og Folkets Hus ved Youngstorget som en gang arrangerte boksekamper. I dette tidsriktige eksteriøret plasserer forfatteren også karakteren Alfred som det ikke er vanskelig for jevnaldrende å kjenne seg igjen i. Enten de drev med fotball, håndball, skihopping eller en annen idrett enn akkurat den noe sære grenen boksing. Men boksingen herdet, den oppdro – på matta ble Alfred noen. Han ble sett. Og du verden hvor viktig det er å bli sett i begynnelsen av tenårene – ja, for mange i resten av livet også.

Jensen har skapt Alfred i sitt eget bilde. Som en sympatisk, men ganske keitete tenåring som grubler veldig over hva han skal bli den gangen han blir stor. De fleste av oss har vært der. Og det er nesten alltid tilfredsstillende å finne seg sjøl igjen i bøker.