JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Gjenoppbyggingen av Utøya

Jørgen Watne Frydnes:
Ingen mann er en øy
Res Publica 2021

Res Publica

jan.erik@lomedia.no

For en tittel på ei bok om gjenoppbyggingen av Utøya! Ernest Hemingway skjønte det, og en del andre har skjønt det – den britiske poeten John Donnes (1572-1631) berømte «No Man is an Island», det verdenskjente diktet som altså går sånn i sin helhet (og på moderne engelsk):

No man is an island entire of itself; every man

is a piece of the continent, a part of the main;

if a clod be washed away by the sea, Europe

is the less, as well as if a promontory were, as

well as any manner of thy friends or of thine

own were; any man's death diminishes me,

because I am involved in mankind.

And therefore never send to know for whom

the bell tolls; it tolls for thee.

Det er vakkert, ordene her er vanskelig å overtrumfe – det treffer Jørgen Watne Frydnes sin lavmælte, nydelige bok om de ti årene som har gått på Utøya etter den verste terroraksjonen på norsk jord siden andre verdenskrig.

August 2011, bare noen måneder etter at det nesten ufattelig skjedde i regjeringskvartalet i Oslo og på Utøya i Hole kommune, engasjerte AUF, den organisasjonen som dette attentatet var rettet mot – verken mer eller mindre – en 26 år gammel statsviter med bakgrunn fra Leger uten grenser til å lede arbeidet med å få øya de var så glade i på beina igjen. Og som vi vet: Frydnes sa ja til oppgaven, og løste den til punkt og prikke. Men veien fram til i dag har ikke vært noen dans på roser, det har vært slit, tvil, frustrasjon og mye, mye annet. Og det har vært tålmodighet. Frydnes har bygget stein på stein. Langsomt som om det var pyramidene i Giza han bygget. Ikke aleine, tvert imot, han har hatt flere med seg – men det er han som har stått i spissen, det er han som hele tida har trodd det var mulig. Og det var mulig.

Det var det også å skrive bok om hele denne prosessen. Og hvilken herlig bok det har blitt! Ikke bare skriver han godt, han er noe så sjeldent som en lavmælt, ydmyk bergenser som tar kritikk i beste mening, prøver å gjøre kritikk og innvendinger til noe konstruktivt uten å miste verken troen på seg sjøl eller fatningen – han skjønner intuitivt at – ja, nettopp: At ingen mennesker er aleine, ei øy, at vi trenger hverandre – at alle har noe å bidra med. Bare vi blir lyttet til, stor og liten, kvinne og mann – Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, Petter Stordalen og uteliggerne i Brugata i Oslo.

Dette er ei bok der Frydnes både skriver om alt det praktiske arbeide med å ta Utøya tilbake på en verdig og respektfull måte, men er også ei bok full av refleksjoner over hvor stort og lite livet er – hvor tilfeldig det kan være hvem som lykkes og overlever, og hvem som mislykkes. Frydnes strør om seg med fine, jordnære refleksjoner uten et sekund å bli pompøs, bedrevitende eller arrogant.

Dette er ei sakprosabok, verken skjønnlitteratur eller noen roman. Et ideal i sakprosaen er at forfatteren skal være relativt nøytral, det er faktaene som skal fram – aldri forfatteren. Forfatteren skal nærmest ikke synes i teksten, han eller henne skal være en stemme du som leser forholder deg kjølig og avbalansert til. I denne boka er dette vanskelig. Som leser blir du nesten satt ut av forfatterstemmen. Frydnes forteller denne historien på en måte som påkaller tårer i øyekroken på en leser som ikke har noen pårørende fra hendelsene på Utøya. Og det er ikke bare i respekt for de som mistet sine liv og deres pårørende – nei, det er like mye i møte med en som forteller denne historien med den dypeste respekt og varme som tenkes kan.

Vel, tenker du kanskje – det er lett å bli fascinert av en ung mann som fikk denne takknemlige oppgaven: å hedre Utøyas minne.

Lett?! Den var alt annet enn det. På en forbilledlig og sober måte forteller Frydnes om denne prosessen som langt fra var noen søndagsskole. For mange av de pårørende ønsket ham ditt peppern gror, de ønsket ikke at verken han, AUF eller andre skulle så mye som pirke borti denne historien før sårene var grodd igjen for godt. Hvor lang tid det tok, visste ingen. Og de minnet ham på akkurat dette. Ofte daglig.

Frydnes har fått hundrevis av meldinger om hva han burde og hva han ikke burde, fra fjern og nær – men aller verst var kanskje denne sms-en: «Det du gjør mot oss nå, Jørgen, er det samme som Breivik gjorde mot våre barn. Du er reinkarnasjonen av Breivik – du tar livet av oss».

Frydnes innrømmer i boka at denne var ekstra hard å svelge, men han sto også denne av – som det heter nordpå, og klarte å gå videre. Fordi han forsto at også sånne reaksjoner var forståelige og menneskelige fra en mor og en far som hadde mistet det mest dyrebare de eide i livet.

Det kommer bøker om Utøya og de grusomme hendelsene der for snart ti år siden på løpende bånd i år. Den forfatteren skal skrive godt som klarer å skrive ei bedre bok om dette temaet enn denne.

Warning
Annonse
Annonse